Gjengen har før denne utgivelsen gått over til det uavhengige plateselskapet Fysisk Format, og feiret i sommer signeringen med en re-utgivelse av sin debutplate Scandinavia. Det er faktisk svært passende at dette skjedde samme året som Rosso kommer ut; Scandinavia er med sin eksperimentelle tilnærming til Kraftwerk og 70/80-tallets synth-pop en spennende (og ujevn) affære som viser et band som tråkket opp sine egne stier. Det skulle altså ta 14 år før bandet var villige til å skape noe så særegent igjen, men med et enda mer vellykket resultat; Rosso som plate er mørk og saktegående, vakker og tilgjengelig. Den er modig, da den aldri prøver å tekkes noen kommersielle interesser, ei heller noen stilarter som har blitt trendy i musikken de siste årene. Istedet består platen av ni spor som på hver sin måte gradvis gir deg mer å gå på for hver lytt, mens den trekker deg lenger og lenger inn i sitt univers.
Beviset på at King Midas kun har fulgt sitt eget hjerte denne gangen får vi allerede i åpningsporet A Ship Glides Through the Night. Det er fryktløst å åpne en plate med en syv-minutters instrumental, men en avgjørelse som er helt riktig: som temaet til en eldre krimserie på NRK, smyger låten seg av gårde med sine dunkle bassrytmer, subtile riff og heldigvis (et av King Midas sine sterkeste kort) jazzinspirert saksofon-improvisasjon over det hele. Introduksjonen setter absolutt den tematiske stemningen på platen, men er stilmessig på ingen måte representativ for det som følger. Idet man tror gruppen har lagt seg på et langt mer alternativt spor, dukker plutselig to radiovennlige spor opp; Colorsound er en dempet versjon av en oppskrift fra ABC/Martin Fry sin kokebok rundt The Lexicon of Love-dagene, mens You Know My Name er direkte dansevennlig der den flørter heftig med Billie Jean og kommer unna med det.
Rosso er altså ikke et album som er tro til en spesifikk sjanger; vakre og depressive On the Way to Luton tar plutselig skiven tilbake til det rolige, med en vokal som er mer sårbar og mindre glattpolert enn på de andre låtene. Singelen Snow passer like perfekt på platen som den gjør i desembermørket, før den glir inn i nok en instrumental i form av King. La det være sagt, sporene uten vokal utgjør på ingen måte pausespor på denne skiven, de er akkurat like gjennomarbeidet som alt annet her. Cy er en David Bowie-inspirert sak, som også hadde passet godt inn på Arcade Fire sin siste skive, i høyeste grad et kompliment. Til slutt får vi skivens mest utfordrende spor med The Strangler og Leaving Biarritz. Førstnevnte har like godt et messende refreng på norsk (og med samplede linjer på tysk) som sammen med nærmest barnesang-fengende riff og rytmer beveger seg helt på grensen til det akseptable, men lander trygt til slutt. Avslutningen er en råkul låt hvor vokalist Ando Woltmann nærmest skriker seg gjennom versene og slesker seg gjennom refrenget. Jeg tviler på at den står seg like bra på egen hånd, men i platesammenheng er det iallfall det perfekte punktum, og etterlater oss med ni svært varierte og hundre prosent utsøkte spor. Dette er lyden av en fremtidig norsk klassiker, og det er umulig å ikke la seg imponere over den gjennomgående høye kvaliteten på skiven.
Et av årets flotteste album er uten tvil ''comeback''-platen Rosso fra King Midas. Utgitt på et perfekt tidspunkt i slutten av november til ekstatiske anmeldelser har det igrunnen ingenting å si om den blir hørt av de få eller de mange – det viktigste er at dere som har tid og lyst kommer til å nyte den. Og tro meg, dere kommer til å nyte den!
