Det første som må trekkes fram ved denne utgivelsen er hvor fokusert den er på det elektroniske og pop-lignende lydbildet iforhold til tidligere. Dette er ikke et helt nytt landskap for Hanne Kolstø, men det er første gangen en av hennes plater er fullkledd i et kaldt og distansert elektronisk lydbilde. Det funker stort sett til hennes fordel, og bidrar til at høydepunktene har har blitt hennes kanskje aller beste låter hittil, samtidig som det trekker noen av de svakere låtene litt opp. For det er ingen hemmelighet at her, som på alle hennes skiver, finnes det to-tre spor som ikke klarer å sette spor selv etter utallige runder med platen. Når det er sagt, så har selv de svakeste sporene her livets rett, da tekstene på disse som på resten av Stillness and Panic holder høy stand. Det er ingen lystig affære, og spøkelsene av et fortapt forhold lumsker i bakgrunnen. Refrenger som You don't know a thing about me, and I know everything about you – I'm watching you now, you watch me, I'm scared og I'm telling lies, all I am is a lie...all we are is a lie er såre og ærlige, samtidig som de glir fint inn med nevnte produksjon og lydbilde.
Til tross for albumets tematiske innhold, så føles ikke Stillness and Panic som en utpreget depressiv affære. Mye av grunnen til dette er Hanne Kolstøs evne til å lage drivende gode poplåter, noe hun også gjør ved flere anledninger, pent spredt utover plata. One Plus One Makes One Out of Two, første singel fra skiva, er faktisk en skummelt god låt med et storartet refreng som flere stadionband hadde solgt sjelen for å få fatt på – vinterens «anthem» der altså, hvis du ikke allerede har hørt den ihjel iløpet av høsten. Hanne Kolstø er heller ikke redd for å bruke kontraster som virkemiddel, som vist på Someone Else og Don't Remember I Forgot You. Et av refrengene nevnt tidligere er faktisk tatt fra førstnevnte, og morsomt nok er det en av platens gladeste melodier beriket med et fengende ''ah ahah ahah''-parti på versene, og kunne nesten vært med i en Cubus-reklame. Sistnevnte kommer like etter en av skivens mørkeste spor, og overrasker stort med sin spretne elektropop. Nettopp det brå skifte i stil, gjør at denne låten utmerker seg som et høydepunkt og fester seg på hjernen.
Platens beste øyeblikk får vi på det nest siste sporet; Meosis er en vond og sår låt, som også må sies å være hjerteskjærende vakker. Den fastslår på det tidspunktet at Hanne Kolstø har gitt oss nok en flott plate, og om du bruker litt tid med den, ene som vil vokse seg til noe fint og kjært. Dessverre har den også sine feilskjær, der låtene stagnerer og blir uinteressante utover det lyriske, noe som trekker karakteren ned til en sterk syver. Det hadde vært fantastisk om hun hadde klart å fokusere låtskrivingen sin litt mer ved neste runde, for det høres av og til ut som hun gjør låtene vanskelige for saks skyld. Det trenger hun overhodet ikke gjøre, for selv på sitt mest kommersielle er hun en langt mer spennende artist enn de fleste andre der ute.
Les vårt intervju med Hanne Kolstø
