Det er en merkelig form for promotering frøken – nei, unnskyld – dronning Beyoncé har bedrevet med sin siste utgivelse. En verdensturné uten noe aktuelt album, drøssevis av reklamer og et par-tre snippets fra nye låter. Og helt plutselig, når halvparten av alle musikksider pusser og polerer årets beste-listene sine, slipper selveste popdronningen en bombe av et album: 14 låter og 17 tilhørende musikkvideoer utgjør sangerinnens nyeste påfunn – et visuelt album, med hensikt å rette fokus vekk fra promoteringen av musikken og heller mot selve musikken. Creds for en original idé, Yoncé. Det funket fett, dog, det hadde nok ikke funket om det var noen andre enn deg. Å være Beyoncé er promotering nok i seg selv.

Og nå er katten endelig ute av sekken: Med sitt femte og selvtitulerte album viser Knowles at hun tør å gå nye veier i RnB-sjangeren, noe vi så tendenser til i forgjengeren, 4, fra to år tilbake. I motsetning til 2011-albumet er det nemlig ingen rendyrkede poplåter på dette albumet – vel, om en ser bort ifra førstesingel XO. Dette gir ikke skiva bare en ny dybde sammenliknet med hennes tidligere utgivelser, men utstråler også et kraftig uttrykk: Beyoncé kan nemlig gjøre hva faen hun vil, når hun vil.

Rent tematisk tar skiva for seg den klassiske feelgood-feminstiske siden vi er vant med fra den kant, samtidig som albumet utforsker nye sider for sangerinnen: det er nemlig helt eksplisitte skildringer av og om sex. Sinnssyke Partition viser dette noenlunde greit: «Driver roll up the partition please/I don't need ya seeing 'Yoncé on her knees», eller, enda bedre, Timbaland-produserte Rocket: «Let me sit this ass on you/Let me take this off while you watch me/That's my'ass appeal.». Klissekvoten fylles også i denne utgivelsen. Heaven og Blue dekker for dette: sistnevnte med gjestevokal (kan man kalle det vokal?) fra datteren, Blue Ivy, føles likevel noe unødvendig og overflødig, selv om det i og for seg aldri blir direkte dårlig. Ingen av de topper dog høydepunktene fra 4, henholdsvis I Miss You og 1+1.



BEYONCÉ (skiva, ikke dama) føles noenlunde schizofrent, i all herlighets forstand. Gjestespor fra Drake og Frank Ocean, samt ulike produsenter som Pharell, Timbaland og nykommeren Boots gir albumet et stort genrespenn og vitner om at 'Yoncé er kapabel til å meste hva enn hun går inn for.

Det er ikke lenge siden jeg ble bedt om å gi min mening om hva som er årets beste album fra året som er gått. Og nå, med Beyoncés nyeste, er jeg ganske sikker på at jeg tok feil. Sorry, Vampire Weekend. Dere er bandet mitt.

Jeg bare elsker Beyoncé.