Det er litt absurd å dra fram rap metall-bandet Rage Against The Machine i en anmeldelse om Bruce Springsteen. Faktum er at dersom du er kjent med bandet vil du høre gitarist Tom Morrello skinne gjennom som om sola hadde stått opp midt på natta. Han steppet inn for Little Steven (som var opptatt med å filme Lilyhammer) på en liten del av Wrecking Ball-turnéen. Etter dette ærklerte Springsteen at Morello var hans muse, og fikk derfor en viktig rolle på High Hopes. Det er med på å piffe opp sakene som kan være nødvendig etter en 45 år lang karriere. Sånn sett funker det fint, i hvert fall bedre enn å børste støvet av gamle synther og trommemaskiner. Morello er et interessant supplement i prosessen, som i tredjelåta American Skin (41) Shots, mens på låter som High Hopes blir det litt for mye av det gode. Å spille en kjapp solo i sistnevnte blir noe Santana-aktig. En livlig nyinnspilling er det, men originalen fra 90-tallet er bedre.
Nyinnspillingen av The Ghost of Tom Joad har fått en langt mer ekstrem makeover. Det som var/er en av Springsteens fineste stunder har denne gangen blitt snytt for munnspillet og skrudd på rocken. Den har fått et sett med kraftige trommer bak seg og en overdådig gitarsolo uten like av Morello. Dette er i all hovedsak en innspilling av opptredenen de hadde sammen på Rock ’N’ Roll Hall of Fame for noen år tilbake, og den er både tøff og røff. Man kan si at det nesten er en helt ny låt, men Springsteen sin styrke ligger ikke her, i glammy soloer. Det blir et element av Audioslave/Rage Against The Machine som ikke helt synger sammen. Og den wah-pedalen som syter i bakgrunnen på Harry’s Place burde vært kasta ut. Dette er en av de bedre låtene på plata, med en typisk fortelling
Men å kalle dette et studioalbum og ikke en samling med gamle demoer og covre er et pussig trekk. For Springsteen har covret to av sine egne låter med en ny gitarist, Suicides låta Dream Baby Dream, og Just Like Fire Would av bandet The Saints. På toppen av dette er en av de bedre låtene på plata, American Skin (41 Shots) en innspilling av en live låt han har selv skrevet og spilt siden 2001. Disse har riktig nok gode øyeblikk, og vel så det, som å høre saksofonen til geniet Clarence «The Big Man» Clemons igjen, for ikke å snakke om det hjemsøkende orgelet til Danny Federci. Det gnager litt at dette er et «studioalbum», for det ligger en anelse latskap bak å kalle det nettopp det. Hvorfor ikke heller legge alle et fullferdig studioalbum med 12 nye låter, og heller slenge låtene nevnt over på en egen plate som bonusspor? For det som tilsynelatende er nye låter på High Hopes har absolutt potensiale til å nå forhåpningene til hans enorme fanskare. Frankie Fell in Love og etterfølgeren This Is Your Sword begge sterke låter for The Boss å ha med i repertoaret. Hunter of The Invisible Game og The Wall er platas rolige øyeblikk, spesielt sistnevnte. De er verdifullt å varte opp med disse midt i festen.
High Hopes er ikke Springsteens sterkeste utgivelse i løpet av nesten fem tiår. Men det er et album som viser at det fortsatt er mye energi og spenning, historier og følelser i alles kjæreste folkehelt. Jeg stusser fremdeles på det faktumet at dette er et studioalbum, og ikke en samling med demoer og covere i noe samme stil som fantastiske The Promise. The Boss er fremdeles sjefen, selv om han denne gangen ikke tok de aller beste avgjørelsene for seg selv og alle andre.
Se videoen for High Hopes her:
