Mogwai anno 2014 er ikke som Mogwai anno 1997, i hvert fall ikke helt. Volumet, for eksempel, har blitt mye mer balansert. Du skvetter ikke opp av stolen på noen av låtene her, slik som du ville gjort etter første runde med Like Herod. Ei befinner de seg helt i samme gate som brilliante I’m Jim Morrison, I’m Dead. Hvis man i løpet av fjoråret fikk med seg soundtracket de lagde til tv-serien Les Revenants får man flere hint om hvordan Mogwai høres ut på Rave Tapes (som forøvrig inneholder null ravemusikk). I låta Modern fra soundtracket leker de seg med synth og synthbass. Det gjør de også absolutt på deres nye album også. Allerede i andre låt, Simon Ferocious, dukker dette opp, med en tung elektrisk bass og synthkeyboard. Elementer av dette dukker opp nå og da i resten av albumet, og selv om det er spennende her og der er det ikke det som «gjør» albumet. Men det funker bra nå og da. Det parrer seg veldig bra sammen med en god og saftig trommebeat på Remurdered, og kler seg godt på mer muntre No Medicine For Regret.
Vokalist/gitarist Stuart Braithwaite ikke burde frykte mikrofonen. Av to låter med vokal er Blues Hour et stort øyeblikk. Vakkert, skjørt, og et absolutt høydepunkt. Blant andre av disse er selveste åpningslåta Heard About You Last Night, stemningsfull og mer av det man har lært seg å elske med Mogwais post-rock. For de som vil ha noe som er mer støyete er Hexon Bogon ei skinnende perle, og det hele avsluttes med noe godt og blandet fra hele plata; The Lord Is Out of Control.
Mogwai klarer fremdeles å holde formelen deres bestående av skjønnet og støy i live, og eksperimenterer med i moderate og greie mengder. Den litt Tron-aktige (les Daft Punk) elektronikaen de sniker inn her og der funker, men skeier også tidvis ut. Men jevnt klarer Rave Tapes både å tilby noe for nye og gamle fans. For de som vil ha klassisk Mogwai, og de som vil se dem bevege seg fremover. Noe for de fleste, med andre ord.
Se musikkvideoen til The Lord Is Out of Control her:
