Allerede i åpningssporet på Roots får vokalist Andreas Kjølls utfolde seg – og det på en ypperlig måte. Skin er en skjør og nedstrippet låt, der den følsomme, men samtidig sterke vokalen får stråle. Her er det mye som minner om folkerockerne i Mumford and Sons. Også på platas siste låt, It’s Too Late, får Kjølls stemmebånd styre showet, men han er da noen hakk mer høyrøstet, og det hele er akkompagnert med et større lydbilde. De er begge låter der vokalen balanserer mellom det sterke og det skjøre, og det fungerer bra. Spesielt på førstnevnte, avslutningssporet beveger seg på sin side nesten over i et for høyrøstet landskap – men bare nesten.
Med Diamonds viser det by:Larm-aktuelle bandet at de også evner å operere med fartsfylte lydbilder. En kommende radiohit? Det skal du ikke se bort ifra. Etterfulgt av den muntre singelen Run To The River, som allerede kan betraktes som en hit, beviser bandet at de er energiske og eksperimenterende. Melodiøse, men samtidig melankolske Psychopath er albumets høydepunkt. Anført av en særlig velfungerende gitar-bass-kombinasjon, ved henholdsvis Aleksander Hoddevik og Theodor Peterson, er dette en aldeles nydelig låt.
Kombinasjonen av Kjølls stødige vokal og bandets varierende lydbilde er en god oppskrift. Sett over ett blir Roots derimot noe ensformig, hvilket trekker litt ned. Heart of Stone og Loosing My Sleep blir dessverre litt tamme sammenlignet med de andre låtene, men det sier nok mer om resten av albumet, enn det sier om disse to låtene. Ingen av de ti låtene er spesielt nyskapende, men det er likevel gjennomført på en så god måte at revolusjonen med hell kan la vente på seg.
De fire herrene beveger seg på lekent vis mellom ulike sjangre, hvilket kler dem selv og deres debutalbum svært godt. Roots er en sterk debut, og om Comet Kid fortsetter denne trenden vil kvartetten utvilsomt prege norsk musikkliv i lang tid fremover.
Albumet slippes 24. januar.
