For å slå fast en ting fra starten; dette er et Against Me! -album! Selv om det innad i bandet har skjedd store endringer siden sist - både når det gjelder gamle og nye medlemmer - så er det kanskje tydeligere enn noen gang hvordan bandet selv ønsker å høres ut. Transgender Dysphoria Blues er en naturlig sammensmelting av materialet før og etter New Wave, som har vært et naturlig skille i bandets historie. Med dette albumet er dette skillet i ferd med å hviskes ut. De som begynte å høre på bandet gjennom de to forrige platene vil være med på reisen videre, mens den gamle fansen som er lei av den ”overproduserte” versjonen av bandet fra særlig White Crosses vil glise bredt av en råere og skitnere sound. Med bakgrunn i intervjuer, hvordan dette albumet høres ut og ved å høre på hele deres katalog fra debuten Reinventing Axel Rose og fram til i dag, er det tydelig at Against Me! har funnet sin musikalske identitet. De er mer selvsikre på eget musikalsk uttrykk enn noensinne. Når de i tillegg har den kunstneriske friheten som ligger i å ikke være på et stort selskap lenger, så ligger alt til rette for en knallgod utgivelse og de leverer også et topp resultat.

De siste ukene har albumet hatt mange kritiske runder med gjennomlytting hos undertegnede, og det har vokst for hver runde. Det er ikke til å legge skjul på at Transgender Dysphoria Blues er gjennomsyret av vokalist - og frontfigur Laura Jane Grace sine personlige utfordringer rundt egen kjønnsidentitet. Med hele verden som tilskuere sto hun i 2012 fram og fortalte at hun hadde lagt sitt tidligere jeg Tom Gabel til side og ønsket å være kvinnen Laura. Laura skal ha ligget i bakgrunnen og skapt indre forstyrelser siden barndommen. På Transgender Dysphoria Blues kommer disse indre forstyrrelsene, angsten og utfordringene ut i det åpne, men også iblandet en glede over endelig å være på vei mot sin egentlige identitet. Det er tydelig at Lauras reise ikke er over. Hun sliter med å bli sett som den hun er, med å passe inn og med å bli elsket. Det som er imponerende med albumet er hvordan hun tar med seg resten av bandet og får såpass tunge, mørke og vanskelige tekster inn i den punk- innpakningen bandet er kjent for. Det er catchy, skittent, sårt og hardt. Selv om det er en plate som handler om å ikke passe inn verken i samfunnet, sin egen kropp eller sitt eget sinn, så er det også en plate som hyller individet som tør å være seg selv, ta egne valg og stå opp for det man tror på. Slik blir ikke dette kun en plate om transkjønnethet, men også en samling universelle tekster som mange vil kjenne seg igjen.

Det er mange sterke spor på albumet. Hvis jeg skal trekke fram noen få: Punkanthemet Drinking With The Jocks som handler om det å forsøke å passe inn i en gruppe som ikke aksepterer hvem du egentlig er. FUCKMYLIFE666 er uttrykksmessig midt i kjent Against Me! - landskap, men tekstmessig er uttrykket langt mer dyptloddende og midt i Lauras kjønnsidentitetsproblematikk. Det siste sporet Balck Me Out er etter mitt syn en av de sterkeste Against Me! - låtene noensinne. Det er en hyllest til det sterke individet som er i ferd med å komme ut av hele problematikken som har preget albumet.

Transgender Dysphoria Blues levner ikke tvil om at Against Me! er et band kunstnerisk sterkere og mer fokusert enn noen gang. Hvis dette er starten er det bare å glede seg til fortsettelsen, for denne gjengen har mye mer inne. Nå er plata som måtte ut av systemet ute. Neste runde er det atter blanke ark fra bandet som ser ut til å ha funnet sin musikalske og kunstneriske identitet.

Hør akustisk versjon av Black Me Out her:






Transgender Dysphoria Bluses i Wimp