Tommy Tokyo lærte seg ikke å spille gitar før han var 24 år, nå er han 42 og gir ut sin 5. plate. I 2012 vant han spellemannprisen for albumet The Horse Came Riderless. De tidligere platene har vært rockebasert, men Tommy sa nylig i et intervju at han ville gå ut av det typiske rockeoppsettet og inn i en mer Folk-sjanger for det nyeste albumet og dette hører man allerede i første vers.

Første og siste sang handler om den 18 år gamle kjenningen av Tommy som døde alt for ung av leukemi. ’’The boy is on his own, with his fate, his blood and bone’’ og ’’Now it’s time to race your blood and bone, alone’’ er en smakebit av tekstene man hører i sangene There Was A Boy og avslutningen Running Man. Det er tekstene Tommy skal krediteres for på dette albumet og treffer ganske godt på de fleste av de 11 sangene sine. Haven For My Soul ’’ Your are the only one I die for, im not just saying that I mean it, im not myself without you’’. De tyngende tekstene tar en snau pause med det humoristiske innslaget Torture Behind The Door som ikke handler om så mye mer en tannlegeskrekk.

Albumet avsluttes som det starter, melankolske melodier med tekster som får deg til å skjelve i leppene. Det er ikke noe tvil om at hele albumet er like personlig og ærlig som en dagbok, med temaet som i alle andre dagbøker, ett levd liv. Etter noen gjennomlyttinger står Petunia And The Big Kid, There Was A Boy og Haven For My Soul, som de klare favorittene.

Selv om dette albumet viser at Tommy behersker en sjanger som Folk og tekstframføring til verdien av en million kroner, lignende av Bob Dylan sine tidligste verker, er det noe som mangler. Jeg tar meg selv i å savne de tidligere bandkameratene hans i Starving for My Gravy gjennom hele albumet og den galskapen som de førte til lydbilde. Og det er akkurat det Tommy Tokyo mangler på We Blister and We Bleed.