Skambankt - Sirene
Vekker rockeappetitten på ny.
For et par uker siden ble det meldt at vinnerne av Spotifys «Årets Innovatør» stipend var de hårete rogalendingene i Skambankt. Med det følger de fotsporene til Lars Vaular, Shining og Broiler som alle har utmerket seg på sitt vis med kreativitet og kommunikasjon med publikum. Skambankt selv siktet på å gjøre noe helt unikt, ved å la fans sende inn plastgitarer brukt til Guitar Hero og lignende til dem. Disse skulle bli smeltet og sendt tilbake til fansen med deres nye singel Voodoo risset inn i plasten i form av en vinylplate. Intet mindre enn en veldig kul måte å promotere Sirene på.
Det er ikke hittene som Malin og Mantra som er Skambankts sterkeste kort, men Tyster, Slukk Meg For Jeg Brenner og Desertør som er jokerne i deres repertoar. På samme måte er det ikke Voodoo som er det beste Winters & Co. har å by på i denne omgangen. Derimot er åpneren Anyonyme Hatere på rett spor unna den noe trøtte forrigeplata Søvnløs. Den har selvsikkerhet og attitude, noe som forventes av Skambankt og kaliberet deres. Sistnevnte er det plenty av på fjerdesporet Sort Blod, og den trekker bandet tilbake til tiden rundt deres første og beste utgivelser. Det varer ca fram til neste spor. De er altfor stille og kjedelige på Gamle Spøkelser, men den passer helhetlig med resten av plata som restitusjon før fortsettelsen. På Våre Folk settes maskineriet i Motörhead-gir. Den er viril, og inneholder albumets definitive gitarsolo, dog er den ikke Sirene sin mest solide låt.
Selv om Røthing (eller Winters, om du vil) synger best når han virkelig presser på er Tønes-duetten en finere og mykere rockelåt. Den viser både at Røthing holder høyt nivå selv når han demper seg selv ned, men også at Tønes tåler fint å steppe ut av folkevise-bobla. Noen minutter senere er det tilbake til klassisk Skambankt. Nemesis er en deilig knyttneve i mellomgulvet, hardt og aggressivt. På avslutningssporet Kald, kald natt gires det ned igjen. Fremdeles rocka og tungt, med et mannskor som nikker forsiktig mot den nylig bortgåtte kaizeren.
Med Hardt Regn og Søvnløs mistet Sambankt litt av den mojoen som gjorde at de var så lette å like, og at det var sjanser for at noen bød opp til slåsskamp hver gang det dundret gjennom høyttalerne. Penere, roligere, kjedeligere ble det skrevet om forrige plate, og det stemte for det meste, selv om det var noen gullkorn å finne her og der. Fire år senere virker det som de igjen husker hvordan man sprinter, og ikke bare trasker rolig. Det kan love godt for dette bandet at Røthing nå (inntil videre) er ferdig med Kaizers Orchestra. Jeg ble mett på Skambankt etter å ha hørt ihjel Eliksir i 2007, og ble ikke fristet av det som kom etter. Men nå, etter syv lange år, serverer disse brautende karene Sirene, og med det er matlysten min tilbake.
Se musikkvideoen til singelen Voodoo her:
Det er ikke hittene som Malin og Mantra som er Skambankts sterkeste kort, men Tyster, Slukk Meg For Jeg Brenner og Desertør som er jokerne i deres repertoar. På samme måte er det ikke Voodoo som er det beste Winters & Co. har å by på i denne omgangen. Derimot er åpneren Anyonyme Hatere på rett spor unna den noe trøtte forrigeplata Søvnløs. Den har selvsikkerhet og attitude, noe som forventes av Skambankt og kaliberet deres. Sistnevnte er det plenty av på fjerdesporet Sort Blod, og den trekker bandet tilbake til tiden rundt deres første og beste utgivelser. Det varer ca fram til neste spor. De er altfor stille og kjedelige på Gamle Spøkelser, men den passer helhetlig med resten av plata som restitusjon før fortsettelsen. På Våre Folk settes maskineriet i Motörhead-gir. Den er viril, og inneholder albumets definitive gitarsolo, dog er den ikke Sirene sin mest solide låt.
Selv om Røthing (eller Winters, om du vil) synger best når han virkelig presser på er Tønes-duetten en finere og mykere rockelåt. Den viser både at Røthing holder høyt nivå selv når han demper seg selv ned, men også at Tønes tåler fint å steppe ut av folkevise-bobla. Noen minutter senere er det tilbake til klassisk Skambankt. Nemesis er en deilig knyttneve i mellomgulvet, hardt og aggressivt. På avslutningssporet Kald, kald natt gires det ned igjen. Fremdeles rocka og tungt, med et mannskor som nikker forsiktig mot den nylig bortgåtte kaizeren.
Med Hardt Regn og Søvnløs mistet Sambankt litt av den mojoen som gjorde at de var så lette å like, og at det var sjanser for at noen bød opp til slåsskamp hver gang det dundret gjennom høyttalerne. Penere, roligere, kjedeligere ble det skrevet om forrige plate, og det stemte for det meste, selv om det var noen gullkorn å finne her og der. Fire år senere virker det som de igjen husker hvordan man sprinter, og ikke bare trasker rolig. Det kan love godt for dette bandet at Røthing nå (inntil videre) er ferdig med Kaizers Orchestra. Jeg ble mett på Skambankt etter å ha hørt ihjel Eliksir i 2007, og ble ikke fristet av det som kom etter. Men nå, etter syv lange år, serverer disse brautende karene Sirene, og med det er matlysten min tilbake.
Se musikkvideoen til singelen Voodoo her:
FLERE ANMELDELSER
Great Tide - Daywatcher
Kvalitet, kvalitet og atter kvalitet. Great Tide leker ikke, de feinschmecker det! >>
Sondre Lerche - Two Way Monologue - 20th Anniversary
Et av hans beste album, nå på vinyl med 4 eksklusive bonuskutt >>
Paul McCartney & Wings - One Hand Clapping
Paul McCartney og Wings byr på en liten skattekiste med nye og gamle låter i den kinoaktuelle dokumentarfilmen "One Hand Clapping". >>