Memphis blir nevnt allerede i åpningssporet A Feather’s Not A Bird og ved flere anledninger utover på albumet. A Feather’s Not A Bird er en knallåpning med seig bluesrytme, der Cash åpner opp universet hvor fortellingene utspiller seg. Låtene som følger er om mulig enda bedre-- det er lenge siden jeg har hørt en sterkere åpning på et album enn med de fire første låtene på The River And The Thread. Etta’s Tune er et av de mange høydepunktene, med fantastisk melodi og delikat gitarspill av ektemannen og samarbeidspartner John Leventhal. Modern Blue må også trekkes frem som en av albumets store låter. Den er mer energisk og rocka enn de andre sporene på plata, men det er et effektivt grep for å få opp tempoet litt før det igjen roes ned på Tell Heaven. Lydbildet er varmt, nedstrippet og behagelig, med fantastisk gitarspilling av Leventhal hele albumet i gjennom. Sammen med gitarspillingen gjør Cash sine gripende tekster dette albumet til en flott opplevelse. Cash er en mesterlig historieforteller, som ved nydelige Night School og When The Master Calls The Roll (skrevet sammen med eks-ektemann Rodney Crowell). På sistnevnte låt finner vi for øvrig et stødig kor bestående av Crowell, Kris Kristofferson, John Prine og Tony Joe White.
The River And The Thread har fått berettiget hyllest og kommer nok til å stå igjen på mange oppsummeringslister når året er omme. Det er et album med gode låter, fantastiske tekster («We talk about your drinking, but not about your thirst» fra World Of Strange Design) og smakfull instrumentering. Konseptet med å gi ut et album med historier fra sørstatene med Mississippi som fellesnevner er særdeles vellykket. Ifølge Cash er det menneskene rundt elven som forandrer seg, for som hun synger på avslutningssporet Money Road; «The river stays the same». Dette albumet må sjekkes ut.
