Alcest er kanskje ikke et navn som ringer bjeller hos folk flest, men blant de med sans for en alternativ form for metall har de blitt satt på kartet for lengst. Bandet, som hovedsaklig består av franskmannen Neige, har nemlig holdt det gående siden tusenårsskiftet og har nå sluppet sin fjerde plate Shelter. Som så mange andre (f.eks norske Ulver) startet prosjektet med å lage musikk som la seg tett opp mot svartmetall, før den allerede på debuten hadde utviklet seg til en snedig blanding sammen med shoegaze og post-rock. Hørt det før? Vel, en av fjorårets aller beste plater var meget inspirert av en lignende formel, og nettopp Alcest har vært en av innovatørene for denne type musikk det siste tiåret. Når det er sagt, selv om forskjellen mellom Deafheaven og Alcest alltid har vært stor, kan den nesten ikke bli større en her; på Shelter er nemlig all form for hardrock lagt til side, til fordel for myk og storslått post-rock.

Å utvikle et band musikalsk er selvsagt en nødvendighet for å holde seg relevant over tid. Spesielt gjelder dette om man slo gjennom med en stil som fremdeles var relativt fersk, men i senere tid har blitt tatt igjen av mer sultne og innovative band. Problemet er like opplagt; har man det i seg å lage noe helt nytt og holde kvaliteten oppe? I Alcest sitt tilfelle har denne utviklingen mot det myke foregått så gradvis fra plate til plate at man kunne forventet noe vellykket når de gikk all-in på den fronten. Dessverre har Shelter istedet blitt en ganske døsig plate uten noen form for overraskelser eller spenning underveis. Selv om lydbildet er upåklagelig og Neige får gitarene til å høres mer vakre og melodiøse enn noen sinne, så drukner ofte den ene låten inn i den andre uten at man klarer å feste seg ved hverken det ene eller andre. Jada, vi snakker en sjanger hvor låtstrukturene i seg selv forhindrer ting i å bli direkte fengende, men det er likevel meningen at elementer skal gripe tak i deg og bergta. Alcest har også tidligere gjort nettopp det, særlig på Ecailles de Lune fra 2010.

Det er derfor litt ironisk at platen åpner med noe av det beste Alcest har laget: introen Wings som går rett inn et himmelsk riff på låten Opale viser hvorfor bandet valgte å følge denne stilen, og viser også at prosjektet kunne potensielt blitt noe langt bedre; de står fram som oppløftende og episke, viser en helt ny side av bandet, og åpner den ellers skuffende platen med et brak. Låten som følger opp, La Nuit Marche Avec Moi, er sammen med tittellåten (plusspoeng for et herlig pianoarrangement) de to andre sporene som kan anbefales som enkeltlåter, selv om de ikke holder samme kvalitet som åpningssporene. Når resten av Shelter gjør for lite ut av seg, er det klart at det ikke blir de varmeste anbefalingene i denne omgang.