EPens åpnings er With Me, en låt som allerede har vært ute en liten stund. Det er en myk og fin låt til å starte EPen med med mye interessant perkusjon og stemmevrenging, blant en haug med andre elementer som har vært Cashmere Cat sitt særpreg hele veien. På perlelåta Pearls opparbeides det god og gledelig stemning. Den er lystig og krydra godt med lydeffekter og annen moro.
Wedding Bells er låta som kanskje ligner mest på materiale fra Mirror Maru, men den er fremdeles en selvstendig låt, med en trollbindende fløyte og noe sitarlignende-greier. Men den aller peneste låta, der Cashmere Cat drysser sitt karakteristiske jeg over det hele er Rice Rain, kanskje EPens sterkeste sammen med førstelåta.
Det er ikke enkelt å skildre Cashmere Cat. Musikken han lager er både udefinerbar, mystisk og frisk på én og samme tid. For meg er det nettopp dette som gjør uttrykket hans så spennende. Det er som oftest alltid noe nytt som dukker opp gjennom en hel låt, alt fra pussige lydeffekter til rytmer og annet smågodt. Han får alle disse brikkene til å falle så naturlig på plass. Den når ikke helt opp til hans forrige utgivelse, fordi låtene på Wedding Bells tidvis kan ligne en del på hverandre. Men, Cashmere Cat er utvilsomt en sterk og unik artist med personlighet som skinner gjennom i musikken hans. Jeg kan med hånden på hjertet si at jeg tror dette kan bli et langt og godt ekteskap mellom Høiberg og lytterne i årene som kommer.
Se den ferske musikkvideoen til Wedding Bells her:
