Kjære Gud er hans andre EP. For fire år siden debuterte han med langspilleren Forløsningen er nær.
Om lag 70 prosent av Generalens låttitler ender på –blues. Dette tilsier et nokså monotont musikalsk uttrykk, dominert av en enkel struktur. Versene i de ulike sangene er ganske like, men refrengene skiller seg ut. Tidvis er det riktig så fengende, som i Morfinblues, en endestavelse fra å være en poplåt. På sitt beste kombinerer Bratland gode melodier med ettertenksomme tekster. Men teksten til Kjære Gud virker tidvis litt lettvinn og slurvete. Nevnte Morfinblues tar for seg et, fra jeg-personens ståsted, anstrengt kjærlighetsforhold: «du seier det er min feil, det livet som eg leve, du seier det er min feil, alt det strevet. Visst ikkje vert det morfin igjen, visst ikkje vert det morfin igjen, visst ikkje vert det morfin igjen. Og det vil me ikkje ha noge av». Budskapet er enkelt: livet går dårlig, man har behov for virkelighetsflukt. Men morfin er verken en særlig god metafor, eller (så vidt jeg vet) foretrukket rusmiddel på Jæren. Legemidlet gir snarere assosiasjoner til smertelindring på sykehus, eventuelt rusproblemer anno 1900. Misbruken av morfin får i denne sammenhengen størst følger for kvaliteten på teksten. I Kjære Gud bes det blant annet om hjelp til å motstå fristelsene alkohol og metanol, det er ikke godt å vite om dette bare er slapt skrivearbeid eller bevisst buskis-humor. At «kjære Gud» etterfølges av «eg har drede meg ud» er likevel nokså artig, også for en østlending.
Normale og Pokalblues handler i grunnen om det samme, den ensomme, sosialt utilpassede, mannen på bygda. Førstnevnte låt uttrykker et oppriktig ønske om å være nettopp normal. Pokalen i pokalblues er den billige ølsorten som selges i enkelte dagligvareforretninger, og som tilsynelatende fungerer som trøst for mannen på randen av sammenbrudd: «skulle eg verte suicidal, tek eg meg ein pokal».
Ein lange sang om livet er kort og god, og avslutningen I stillhet skal æg forgå er en solid sluttstrek: «Gud, eg skal øve markå, for å drukna meg i Ånå, skete vatn skal dekka meg til, og i stillhet skal æg forgå».
Albumomslaget er et stilfullt svart-hvitt fotografi av et landskap som minner om Varhaug gamle kirkegård på Jæren, med kråkefugler sirklende rundt tårnet. Bratland sitter i forgrunnen med hatt på snei og gitar i hendene, og ser nokså utilpass og malplassert ut. Omslagsfotografiet gir således et hint om et litt sprikende innhold. EPen er tekstmessig både sleivete og ettertenksom, og låtene veksler mellom godt driv og monotoni.
Kjære Gud når ikke helt til himmels, men forblir en jordnær beskrivelse av jærbuen som også i våre dager «putla og drikke, me drikke saa jamt og saa tæt. Men alt det me putla og drikke, blir os Livet ei synderlig let,» som det heter i en lokal visesang fra slutten av 1800-tallet.
