Svaret er både ja og nei:
Ja: i en verden hvor folkrocken har vært på hitlister i et halvt tiår, er det alltids plass til et folk(ish)-band til. Boy & Bear har nemlig tatt bort det lille som var av fuzz på debuten, og har i stedet blitt inspirert av Amerikas solkyst, 70-tallets glatte produksjon, og blandet det med gitarriff og banjoer til en salig blanding. Smooth? Javisst! Ta åpningssporet Southern Sun som er skapt for sene solnedganger og roadtrips inn i evigheten. Låten er godt hjulpet av riffet som dukker opp etter 40 sekunder, som får lov til å leke og utvikle seg gjennom hele låten til den setter seg fast i hodet for godt. Det blir raskt klart at bandet ikke er ute etter å revolusjonere noe som helst, men lar inspirasjonene være åpenbare mens de skaper nye allsangvennlige låter klare for sommeren. Og kan man egentlig mislike noen som skaper så pene øyeblikk som refrenget på A Moment's Grace? Når vokalist Dave Hosking på sistesporet synger I'm feeling things are going to be alright my friend har man nådd det punktet hvor man føler nettopp det. Av og til er det greit med trivelig musikk som får deg til å føle at ting er ålreit, om ikke så mye mer enn det.
Nei: det siste vi trenger nå er flere one-hit-wonders som kan klimpre på banjo og synge halvsjarmerende låter. Er det ikke nok med Phillip Phillips, Noah and the Whale og Vance Joy? Greit, det er urettferdig å samle alle i en bås – noen av de er tross alt ganske flinke. Problemet er bare at Boy & Bear ikke besitter en eneste original ide. Du syntes Mumford and Sons er god musikk, men kanskje ikke veldig nyskapende? Vel, på End of the Line får du kopi av kopien. Du syntes kanskje The Lumineers har noen fine låter, men ikke er så veldig spennende? Boy & Bear får dem til å høres alternative ut. Er Harlequin Dream et forkastet spor fra fjorårets skuffende Midlake-plate? Vil noen huske Old Town Blues? Disse nedturene hadde gått fint hvis andre sterke låter var å finne, men de dukker bare opp med lange mellomrom. Ellers er det en kjedelig affære som virker kalkulert og nesten utspekulert. Bandet er langt ifra talentløse – jeg skulle bare ønske de brukte det til noe som er interessant. Dette er noe du kan kjøre på i middagsselskapet eller grillpartyet, men det finnes svært lite annet å hente fra disse 47 minuttene. Sett bort fra albumcoveret da.
Take your pick!
