Rick Ross er tilbake med sitt sjette studioalbum, og han har fått med seg litt av et stjernelag på denne platen. Som vanlig rapper han med en flow som er helt uten plett og lyte, men det aller feteste når man hører på Rick Ross, er den utrolig digge produksjonen. Mastermind er intet unntak.

Her låter det meste stort, med alt fra mørke og moderne beats til arrangementer med blåserrekker og det hele, akkurat som man kan høre på soulplater og utgivelser i r&b-landskap fra 70-tallet. Det er nok dette jeg faller mest for på denne platen. At han har fått folk som for eksempel Jay-Z, Jeezy, Kanye West, Diddy, Lil Wayne, Big Sean og The Weeknd til å bidra på utgivelsen, gjør også sitt til at dette blir en spennende og allsidig affære.

Noen vil nok mene at Mastermind mangler litt flair og bling, og at dette kan høres ut som en artist som har mistet seg selv litt. Selv mener jeg at Rick Ross delvis gjør sin gode, gamle greie på denne platen, selv om den nok likevel er tonet litt ned i forhold til tidligere utgivelser som Teflon Don, for å nevne et annet mesterverk. Han driter i å følge trender i markedet, og tar heller produksjonen tilbake til en mer tidløs og klassisk sfære. Her er Ross godt hjulpet av Diddy, som har hovedansvar for produksjon på denne utgivelsen. Sammen har de klart å lage et sound som fremstår som både elegant og nesten litt grandiost.

Det eneste jeg har å innvende, er at albumet med fordel kunne vært foruten en del av låtene. Da kunne dette gått fra å være et knakende godt album, til å bli et av de viktige rapalbumene de siste årene. Diddy sa det selv, da han og Rick Ross satt i studio og jobbet med produksjonen. – This album, this album it’s missing one thing. We gotta make it feel like it was recorded in the same booth, same day. Jeg tviler ikke et sekund på at de klarte dette til en viss grad. Men platen kunne som sagt vært strippet litt ned. Deluxeutgaven, som inneholder tre ekstra låter, gjør heller ikke noe for å løfte inntrykket. Men for hardbarka fans av artisten, er nok dette veldig fint ekstramateriale.

Som utgivelsens beste spor, kan jeg faktisk nevne nesten halve platen. Nok en ting som underbygger min påstand om at albumet med fordel kunne inneholdt noen færre låter. De to første låtene, Rich Is Gangsta og Drug Dealers Dream er begge dritkule spor, som gjør at førsteinntrykket av denne platen blir helt fabelaktig. Også The Devil Is A Lie med Jay-Z er av ypperste kvalitet. Flere av de andre kollaborasjonene på albumet er også vellykket. Featuringlåtene War Ready med Young Jeezy og Thug Cry med Lil Wayne fungerer som bare det. Og så må jeg nevnte nydelige In Vein, hvor The Weeknd bidrar med herlig vokal. Ingen tvil om at The Weeknd drar stor fordel av å ikke måtte fremføre eget materiale. Også Blk & Wht er ganske fet. Ut fra tittelen, regnet jeg med at dette var en låt som handlet om forskjellene mellom svarte og hvite. Vel, ikke helt. Refrengteksten Young nigga black, but he`s selling white, beskriver mer hva denne låten handler om.

Alt i alt serverer Rick Ross oss et solid og velprodusert album i Mastermind. Utgivelsen inneholder en hel rekke med fantastisk gode låter som jeg virkelig har kost meg med. Selv om man også har pushet en del spor som fremstår som nærmest unødvendige inn på den 19-låter lange deluxeutgivelsen, er helhetsinntrykket likevel meget solid. Det er en grunn til at selv om den amerikanske rapperen har en relativt tung kropp, har han et enda tyngre navn. Fett.