Endelig slipper Disaster In The Universe det etterlengtede debutalbumet. En rekke låter har allerede blitt sluppet, men nå kommer plata i sin helhet. Selv har jeg ventet i spenning helt siden Beach House trollbandt meg sommeren for to år siden. Nå er Coconut Message her, og trioen skuffer ikke.

Disaster In The Universes stil vitner om musikalsk teft. Bandet toucher innom en rekke stilarter uten at resultatet lider noen nød av den grunn. Det som fort kunne endt med en suppe av lyder og instrumenter, blir en ganske perfekt dose variasjon. Disaster In The Universe utfører dette med den største selvfølgelighet, noe som gjør at man som lytter bare må digge den lekne eksperimenteringen. Med seg i arbeidet med plata har bandet hatt Empire of the Sun-produsent Peter Mayes, og det er tydelig at det også har hatt positive effekter.

Sunlight er åpningssporet på plata, og det er en smakebit på hva man kan forvente seg av Coconut Message. Det lekne lydbildet, anført av Disaster In The Universes sedvanlige elektrosound, danner et perfekt bakteppe for Christopher «Dosser» Brandts lett gjenkjennelige vokal. Feed The Bubbles er litt i den samme gaten, men hakket mer dansbar, og med en sound det er oppriktig vanskelig ikke å la seg fenge av. Bandet evner å skape hitvennlig musikk, til tross for denne særegne stilen.

Det musikalsk landskapet Disaster In The Universe befinner seg i er av den spennende sorten. Det reggaeinspirerte lydbildet til Jada Jada er et godt eksempel på at bandet tør å prøve forskjellige ting. Også lavmælte og folkinspirerte Let Me Out skiller seg ut fra resten av låtene, men er et fint tilskudd til bandets albumkatalog. Låta viser at de evner å bevege seg på et bredt spekter av musikalske stilarter. Det samme gjør Very Worried, et snaut halvannet minutt med eksotiske instrumenter. Bandet drar lytteren med seg til en afrikansk savanne. Det lille «innslaget» føles på én måte litt pussig, likevel sitter man litt med følelsen av at det er helt på sin plass. Dette fargesprakende bandet kan med rette ta seg denne kunstneriske friheten.

(Anmeldelsen fortsetter under videoen)



Nevnte Beach House er et av albumets absolutte høydepunkter. Bandet tar deg med seg til et tropisk himmelstrøk, der palmene rager og strendene er hvite. Selv om den synth-elektroniske indiepoplåta verserte så til de grader på norske radiokanaler i sin tid, er den i mine ører like catchy som for to år siden. Sounden er enkel, men likevel så vellaget. Mens Feed The Bubbles er vanskelig ikke å la seg fenge av, er denne praktisk talt umulig. Singelen Yugen (Telling Me All) er et annet ess. Spesielt vokalen er toneangivende, og samspillet med det elektroniske lydbildet er behagelig.

Dette er en svært akseptabel debut, men det er noen ting som ikke er like bra – selv om dette sier mer om hvor gode resten av sporene er. Zoon Logicon blir en smule matt sammenlignet med mange av de andre låtene. Det er ikke det at låta er triviell, det er den absolutt ikke. Derimot blir det hele en stillestående affære, og taktomslaget den kunne vært tjent med, kommer dessverre aldri. Også Notion Of Home er litt svakere enn resten av låtene, og denne er tuftet på den samme oppskriften som mange av de andre låtene. Den gjør ikke så mye ut av seg, og blir litt ensformig.

Med sin elektroniske/psykedeliske indiepop, mangfoldige instrumentbruk og særegne stil, står Disaster In The Universe på sett og vis som et unikum i norsk musikksammenheng. Det er lite å utsette på denne debuten. Sounden er litt for gjennomgående på en del av låtene, hvilket gjør at noen av dem føles litt overflødige. I en tid der norsk musikk virkelig opplever en oppsving, er Disaster In The Universe et friskt pust – det sier en hel del. Det respekterte musikknettstedet Pitchfork kalte bandet «Norges verste band» etter å ha sett dem på Øyafestivalen i 2012. Jeg foreslår at Pitchfork nå setter seg ned og hører på Coconut Message, for jeg har en sterk følelse av at pipa da får en annen lyd.

Albumet slippes 14. mars.