Motorpsycho
Behind The Sun
Man skulle nesten tro at Motorpsycho snart ikke hadde flere riff, soloer, og andre finurligheter å trekke ut av hatten. Men vet du hva? Det har de, i rikelige mengder.
Når førsteinntrykket skal dannes er Cloudwalker (A Darker Blue) ypperlig for dette. Låta viser nemlig at den klassiske Motorpsycho-gnisten har funnet fram denne gangen også. Her er det mye energi å finne. En god blanding av litt av hvert, nesten som en kortversjon av det som kanskje er tidenes villeste norske låt; Gullible’s Travails (Pt. 1-4). Neste stykke, Ghost, komplementeres med myke og vakre strykere, før de seige og grumsete riffene gjør sitt inntog igjen med On A Plate. Og The Promise? Her høres det ut som gutta koser seg skikkelig, og det er heller ikke siste gang på Behind The Sun
Kvæstor drar inn elementer fra både her og der gjennom Motorpsychos nyere verker, og kan gå fra å være instrumentelt kontrollert kaos til skjærende fioliner og cymbaler. På sitt beste inneholder denne låta noen klare høydepunkter, nevneverdig midtpartiet som bare prog’er som fy. Selve toppen av kransekaka på Behind The Sun er kanskje Hell, Part 4-6. Dette er platas aller lengste låt, på nesten 12 og et halvt minutt. Den starter rolig, og vokser seg bare mer og mer intens med gitarsoloer og mer. Så trekker den seg tilbake igjen. Her er det fløyter og akustisk klimpring, med en ambient tomhet som bakteppe. Etter det skrus vrengpedalene på igjen. Dette er i sin et spennende verk, selv om det kanskje er hakket litt for langt og kan bli en anelse anonym til tider.
Det er imidlertid ikke Entropy, den nest lengste sangen som klokker inn på nesten syv og et halvt minutt. Etter sytten studioalbum er det herlig å høre at Motorpsycho fortsatt klarer å produsere høykvalitetsmateriale som dette er. Det samme gjelder påfølgende The Magic & The Wonder, fortsatt i den deilige og ekte Motorpsycho-stilen, mens Hell, Part 7 returnerer til tidligere trakter på både albumet og resten av karrieren.
Behind The Sun inneholder kanskje ikke de store overraskelsene fra trønderveteranene. Det er, imidlertid, et album stappa med knakende god progrock og søte, strykende mellompartier. God energi, moro og virilitet preger denne utgivelsen, selv om noe av materialet muligens strekkes litt for lenge. Her er det ingen sanger under fire minutter, uten at det skal være negativt. Tvert i mot. Fortiden har vist at noe av det beste som er av musikk strekker seg oppimot en halvtime. I Motorpsychos tilfelle er Behind The Sun en sterkt og minneverdig addisjon til deres repertoar, og bekrefter at bandet fremdeles er noe av det beste og viktigste Norge har å by på. La oss håpe at det forblir slik noen år til.
Se Motorpsycho spille Hell, Part 7 i videoen under:
Hør i Spotify.
Hør i WiMP.
FLERE ANMELDELSER
The Black Keys - Ohio Players
Skivebom med skiveutglidning. To til tre gode låter av totalt fjorten er ironisk imponerende til å være Dan Auerbach og Patrick Carney. Kanskje er det Beck sin skyld. >>
Vampire Weekend - Only God Was Above Us
Brooklyn-bandet er tilbake med et sterkt, dog noe desillusjonert, album >>
The Good The Bad The Zugly - Decade of Regression
De nye prinsene av rodeoen. Femten år i bransjen markeres med en blanding av gamle og nye ideer. Lavterskel og høyt taknivå. >>
Chelsea Wolfe - She Reaches Out To She Reaches Out To She
Chelsea Wolfe sitt syvende studioalbum er hennes sterkeste utgivelse på flere år. >>
Metteson - Look To A Star
Etterlengtet og solid debut etterlater oss tilstrekkelig forsynt heller enn sulten på mer. >>
Bokassa - All Out Of Dreams
Bomber og granater, kuler og krutt. Bokassa leverer blitzkrieg rock full av høyspenning. >>