Jeg er nysgjerrig på hva det er gutta i Motorpsycho brygger på oppe i Bartebyen. For to år siden slapp de kunstneriske The Death Defying Unicorn med jazzmusiker Ståle Storløkken. Bare ett år senere var Still Life With Egg Plant å finne i platehyllene, sammen med Dungen-gitarist Reine Fiske. Og tror du ikke pinadø at trønderne (med Fiske) slipper enda et album nå i 2014? Joda, de har de gjort. Da vil nok noen lure på hvor høy kvaliteten er når et band slipper tre album på tre år, ikke minst når dette er deres syttende studioutgivelse. Er da Behind The Sun møllspist skvip som man finner nederst i idébøtta fra Sæther, Ryan, Kapstad og Fiske? Nei!

Når førsteinntrykket skal dannes er Cloudwalker (A Darker Blue) ypperlig for dette. Låta viser nemlig at den klassiske Motorpsycho-gnisten har funnet fram denne gangen også. Her er det mye energi å finne. En god blanding av litt av hvert, nesten som en kortversjon av det som kanskje er tidenes villeste norske låt; Gullible’s Travails (Pt. 1-4). Neste stykke, Ghost, komplementeres med myke og vakre strykere, før de seige og grumsete riffene gjør sitt inntog igjen med On A Plate. Og The Promise? Her høres det ut som gutta koser seg skikkelig, og det er heller ikke siste gang på Behind The Sun

Kvæstor drar inn elementer fra både her og der gjennom Motorpsychos nyere verker, og kan gå fra å være instrumentelt kontrollert kaos til skjærende fioliner og cymbaler. På sitt beste inneholder denne låta noen klare høydepunkter, nevneverdig midtpartiet som bare prog’er som fy. Selve toppen av kransekaka på Behind The Sun er kanskje Hell, Part 4-6. Dette er platas aller lengste låt, på nesten 12 og et halvt minutt. Den starter rolig, og vokser seg bare mer og mer intens med gitarsoloer og mer. Så trekker den seg tilbake igjen. Her er det fløyter og akustisk klimpring, med en ambient tomhet som bakteppe. Etter det skrus vrengpedalene på igjen. Dette er i sin et spennende verk, selv om det kanskje er hakket litt for langt og kan bli en anelse anonym til tider.

Det er imidlertid ikke Entropy, den nest lengste sangen som klokker inn på nesten syv og et halvt minutt. Etter sytten studioalbum er det herlig å høre at Motorpsycho fortsatt klarer å produsere høykvalitetsmateriale som dette er. Det samme gjelder påfølgende The Magic & The Wonder, fortsatt i den deilige og ekte Motorpsycho-stilen, mens Hell, Part 7 returnerer til tidligere trakter på både albumet og resten av karrieren.

Behind The Sun inneholder kanskje ikke de store overraskelsene fra trønderveteranene. Det er, imidlertid, et album stappa med knakende god progrock og søte, strykende mellompartier. God energi, moro og virilitet preger denne utgivelsen, selv om noe av materialet muligens strekkes litt for lenge. Her er det ingen sanger under fire minutter, uten at det skal være negativt. Tvert i mot. Fortiden har vist at noe av det beste som er av musikk strekker seg oppimot en halvtime. I Motorpsychos tilfelle er Behind The Sun en sterkt og minneverdig addisjon til deres repertoar, og bekrefter at bandet fremdeles er noe av det beste og viktigste Norge har å by på. La oss håpe at det forblir slik noen år til.

Se Motorpsycho spille Hell, Part 7 i videoen under:


Hør i Spotify.
Hør i WiMP.