Det nyeste skuddet på den skandinaviske pop-stammen kommer fra Danmark og har likegodt kalt seg opp etter sin debutsingel Maiden, et navnebytte som viser et klart skille fra tekst- og musikkstilen hun hadde med sitt tidligere band. Ikke at 25-årige Karen Ørsted framstår som spesielt dydig; tekstmessig handler låtene stort sett om de tanker rundt sex og kjærlighet som kommer i midten av tjueårene. Derimot framstår hun som langt mer moden, med et gjennomført uttrykk som gjør at platen føles helhetlig, til tross for at det først og fremst er en samling poplåter. Noe av grunnen er hun har brukt navnet Mø i to år allerede, og gitt ut singler på løpende bånd siden den gang. Det er ikke uvanlig at en lovende artist, i forsøket på å få et navn og en hit, gir ut en haug av låter i forkant av debutskiven. Det er likevel sjeldent at det skjer i like stor grad som her; hele syv av tolv låter har blitt gitt ut på et tidligere tidspunkt.

No Mythologies to Follow er dermed en god blanding av gammelt og nytt, fordelt jevnt utover platen. Åpningsporet Fire Rides viser raskt hvor skapet skal stå, med et vers som glatt bærer låten fram til refrenget der et skittent riff bryter fullstendig med alt annet som foregår - det hele er uimotståelig og frekt. Når så den svøpende gitaren i starten av Maiden kommer inn i bildet, så har Mø definitivt klart å få oppmerksomheten din. Det mangler ikke gode låter på denne skiven; en av fjorårets virkelige bangere, Diplo-samarbeidet XXX 88 er med, mens den lekre singelen Don't Wanna Dance kombinerer Whitney med Four Tops-lignende rytmer. Kanskje enda mer gledelig er det at flere av de nye bidragene holder vel så høy standard som de tidligere singlene. Jeg har allerede nevnt åpningssporet som et høydepunkt, men det er mot slutten den store hit-paraden dukker opp. Mens Slow Love flørter med La Isla Bonita, kryper ultrafengende Walk This Way seg inn i ørekanalen, fester seg og slipper ikke tak før den har blitt stor og fin. For å avlsutte med stil, har hun valgt gjennombruddslåten Glass som tar for seg den eksistensielle småkrisen man får der man står midt mellom bekymringsløs, festende 20-åring og to barn + rekkehus.

Dermed er det bare å slå fast at No Mythologies to Follow er høyst vellykket. Du trenger likevel ikke bruke lupe for å finne svakheter ved utgivelsen; fengende som det er, føles prosjektet også forbausende trygt – dette er kanskje ikke så rart når så mange låter har vært med oss en stund. Det hadde likevel vært kult å høre Mø å ta noen større sjanser, og kuttet et par av de eldste sporene. Pilgrim og Maiden er fine låter som på ingen måte gjør skam på platen, men de er opplagt fra tidligere tider. Red in the Grey er kanskje det eneste sporet som er direkte kjedelig, og minst et av disse sporene burde vært tatt ut til fordel for noe mer eksperimentelt. Men la gå; vi har fått en flott skive som er stappfull av gode låter. Hun er kanskje ikke like skarp som Chvrches eller så nyskapende som Robyn, men Mø leverer likevel en av de beste pop-skivene dette året. Det er vel verdt noen lytt, og du skal være rimelig kynisk for å ikke finne noen favoritter blant alle godbitene.

Anmeldelsen er basert på standardutgaven. På deluxeutgaven får du i tillegg fire nye spor, samt fire "night versions" av noen av låtene. Av disse er både tittelsporet og Dummy Head verdt å få med seg.