Tre år har gått siden Foster the People slapp Torches, og sjarmerte indieverdenen med sine svært så joviale og deilige toner. Det amerikanske trekløveret har nå snekret sammen en ny skive, en skive som dessverre ikke klarer å nå debuten til knærne.

En av debutalbumets forser var enkelheten. Torches var en enkel, men likevel så god skive. Den dansbare, MGMT-lignende indiepopen, kombinert med gode tekster, gjorde debuten svært så suksessfull. Are You What You Want To Be? er startskuddet, og det låter akkurat slik man husker bandet: en fartsfull indiesound det er lett å like, ispedd Mark Fosters gjenkjennelige vokal. Det låter til at bandet fortsetter i det samme sporet som før. Det viser seg derimot å være ganske så feil. Her er både nedstrippet folk og elektrofisert synthpop.

Samtidig er det også en rekke låter som befinner seg i det landskapet vi husker bandet fra tidligere. Singelen Coming of Age er skrevet ut ifra den samme ingrediensboka som det forrige albumet bygget bortimot hele tracklisten på. Trommene preger lydbildet, Cubbie Finks vokalkoring er gjennomgående, refrenget er svært allsangvennlig, og sounden er fenger. Også nevnte Ask You What You Want To Be? er en slik låt.

Foster-folket viste seg som en real hitmaker ved forrige album, og hitene kom som perler på en snor. Houdini, Call It What You Want og Pumped Up Kicks er et lite utvalg. De potensielle hitene er ikke overrepresentert på Supermodel. Coming of Age er én, det samme er den kommende singelen Best Friend. Et så funky lydbilde, med innslag av både trompet og plystring, gjør sistnevnte til albumets høydepunkt, og en klar sommerhit-kandidat. Også drømmende Pseudologia Fantastica er en bra låt, og står som et bevis på at Foster The People også evner å skape bra musikk som ikke er bygget opp etter «Torches-modellen».



Fire Escape er nok et bevis. Låta er bortimot nedstrippet til det fulle, og har et «bon iversk» preg. Det er uvant, men fint, å høre Fosters vokal akkompagnert av rolig, folkinspirert gitarspill. Det er spennende at Foster the People beveger seg i ukjent terreng, spesielt når de gjennomfører på denne måten. Det er ikke alle låtene som er like godt gjennomført. Goats In Trees og Nevermind er to litt uengasjerte forsøk, som dessverre aldri stjeler min fulle oppmerksomhet.

Denne plata viser et band med et utvidet uttrykk. Det er noe ufokusert over dette nye uttrykket, men det er spennende at de prøver. På den ene side er det den nevnte oppskriften, som også gjorde debuten så bra, det som kler bandet best. På den annen side kan disse låtene fort bli ensformige. Supermodel er betydelig mindre ensformig enn Torches, likevel er det også her låter som er slik vi kjenner bandet, men som ikke gjør stort ut av seg. A Beginner's Guide to Destroying The Moon og Ask Yourself er to eksempler.

I nevnte Houdini repeterte bandet strofen «focus on your ability», og i år, tre år senere, sitter jeg litt med følelsen av at noen må minne Foster og co. på det samme. Supermodel har et noe uklart uttrykk. Det fortjener honnør for å utvide horisonten etter forrigeplata, men det virker som bandet rett og slett har prøvd på litt for mye. Det enkle er ofte det beste, er det noe som heter. Per dags dato, etter to utgitte album, synes jeg Foster the People er på sitt beste når de spiller indierocken en hel verden forelsket seg i for tre år siden.