Ble du ikke bergtatt sist The War On Drugs var ute med sin country-rock-psychedelia-greie har du gått glipp av noe. Slave Ambient var én av 2011s fineste øyeblikk, proppfull med lekre toner man kunne danse seg bort i. Det var det også mange som gjorde året etter på Øyafestivalen, da de dukket opp på Enga i drøyt bra sommervær. I går ble de annonsert til Slottsfjell. I dag kommer oppfølgeren Lost in the Dream.

Etter et halvt minutt med knitring og støy sparkes plata i gang med taktfaste trommer og disige pianotoner. Stemmen til Adam Granduciel har smaker av en ung Bob Dylan. Musikken 80-talls Springsteen. Under The Pressure er en sterk åpner for Lost in the Dream. Alt er så godt blandet til et ferdig produkt på den låta her, dog er det grenser for hvor gøy det er å høre på bare meningsløs støy på slutten. Da kan man like så gjerne kutte ned på det og heller komme til poenget, som i dette tilfellet er singelen Red Eyes, med en karakter som minner om The War On Drugs’ Slave Ambient. Propfull av energi og glede. Og selve nivået på denne fullengderen bikker over når An Ocean In Between The Waves får slippe til. Dette er syv minutter med fart, masse deilige og drømmende gitartoner og romklang som ikke er kjedelig i et eneste sekund.



Sammenlignet med begge foregående albumer har Lost in the Dream kun én instrumental i form av ambiente The Haunting Idle. Denne leder bare til det som er enda mer forankra i The Boss sin ånd. Burning trekker enda tydeligere paralleller til klassisk Springsteen. Den er nesten som en versjon av Dancing In The Dark, på subtile mengder prozac. På sistelåt, In Reverse, forkynner Granduciel nok en gang med mer enn et hint av Dylans talekunster. Og Disappearing har en skjønn essens av Destroyer over seg ala Kaputt. Granduciel tar disse inntrykkene og gjør det til sitt eget, for The War On Drugs anno 2014 er på ingen måte plagiering eller kopiering av to av tidenes største musikere.

På samme måte er The War On Drugs på dette tredje albumet seg selv lik. Både Suffering og Wilco-aktige Eyes To The Wind vitner om dette. Det typiske for bandet er i all hovedsak det som preger det meste av materialet også, med unntak av første- og fjerdelåt, som skiller seg godt ut. Det kunne gjerne vært mer av dette, men det er stort sett høydepunkter i hver av låtene å finne på Lost in the Dream. Nevnte Eyes To The Wind har mange av dem, som saksofonen som holder seg litt i bakgrunnen, eller de bluegrassy slide-gitarene. Utgangspunktet til The War On Drugs er i grunn å holde musikken sin enkel, og heller krydre underveis med litt av hvert. God kokkekunst er å vite når det er for mye, og det briljerer de med mesteparten av tiden.

Lost in the Dream er på mange måter nøyaktig det tittelen tilsier. Man føler seg tidvis fortapt i disse velkonstruerte låtene. Støyet som ikke er for støyete, selv om det kan bli en litt for høy dose av det nå og da. Alle låtene på plata har sine høydepunkter, og man finner knapt ett dødpunkt, men er det tydelig hvilke låter som stikker fram som de beste; de som har minst likheter til tidligere arbeid.

Er Granduciel vår tids Bob Dylan eller Bruce Springsteen? Lou Reed? Kanskje. Uansett er dette nok en gang feiende flott arbeid fra The War On Drugs. Et album man virkelig kan fortape seg i.