Da Kråkesølv slapp Trådnøsting vinteren 2009, begeistret de både anmelderkorps og den jevne musikklytter her i landet. De to påfølgende platene var gode, men klarte ikke å hamle opp med den strålende debuten. Nå har bodøbandet laget ny musikk, og det var visst en selvtitulert plate som måtte til for å toppe debuten.

Det er ikke det at bandet har forandret seg så mye siden sist, men de leverer et bedre sammensveiset album. Den halvskranglete post-rocken er heldigvis fortsatt den samme, bare enda bedre. I tillegg er de saktegående låtene mer komplekse enn tidligere. Det har ikke bare skjedd en musikalsk polering, Kråkesølv har også fått ny trommis siden sist. Jørgen Smådal Larsen sitter nå med trommestikkene, og det har tydelig at dette også har tilføyet bandet noe. En ny giv? Mulig. Kvartetten virker hvert fall å ha mer overskudd enn tidligere.

Overskuddet presenteres allerede med albumets to første låter. Åpningssporet Æ du med mæ, litt i samme gate som debutalbumets Privat regn, er en god post-rock-låt, med et enkelt, men godt refreng. Etterfulgt av glimrende Ikke rart vi blir sprø, med god perkusjon signert nevnte Smådal Larsen, er dette en meget god start. Miniform viser at bandet også kan varte opp med mer rocka partier. Dette er en stødig prog-låt, med et hint av punk. Det resonner ikke i mæ er en av albumets aller beste låter. Petter Unstads bass gir låta en skikkelig drive, og ispedd Smådal Larsen toneangivende trommer blir det et energisk og slagkraftig lydbilde.



Tekstmessig har kråkene fra nord alltid vært sterke, og deres fjerde plate er intet unntak. «Det er ikke rart vi blir sprø, det eneste vi egentlig får til er å dø», synger Petter Unstad. «Ingen fortjen dæ, men du fortjen jo noen. Så æ prøver å lær mæ og gå med stein i skoen», synger Fredrik William Olsen i Til neste år, kanskje. Kjærlighet og utilstrekkelighet preger tekstene. Selv om noen av refrengene preges litt av påtatt repetisjon, og det faktum at enkelte linjer blir litt kronglete, synes årene å ha gjort noe med lyrikken. Det er mer ærlig enn før, både lyrisk og melodisk.

Kråkesølvs melankolske side er god som alltid. Lavmælte og akustiske Etter økanes livslyst kom dødsangst er prakteksempelet. Bare på besøk og Plukka verden fra hverandre er av samme sort. Førstnevnte med albumets mest spennende og symfoniske lydbilde. Cymbalene til Smådal Larsen er stemningssettende, og innslagene av blåsere gir uttrykket en ekstra dimensjon. Det ligger litt i navnet hva du kan forvente av sistnevnte låt, og den skuffer ikke. Den dempede, gjenkjennelige vokalen, akkompagnert av et noe overraskende countryinspirert lydbilde, gir albumet en god avslutning. Halvmelankolske Hoffnarr er som tatt ut av post-rock-læreboka. Det suggererende lydbildet kler bandet godt, og gitar og trommer samspiller fint.

Noen av låtene på Alle gode ting opplevdes litt som ren rutine, men Kråkesølv ”lider” ikke den samme skjebnen. Dette er en konsis og gjennomtenkt plate, strippet for overflødigheter. De ti sporene danner en fin kompleksitet, og bandet viser at de fremdeles har et ganske bredt spekter å spille på. Vitamininnsprøytningen det ser ut til at bandet har fått, kunne med hell resultert i en låt til eller tre. Denne halvrevitaliserte utgaven av Kråkesølv er absolutt verdt å få med seg. Dette er mer enn bare glimmer, dette er nesten gull.

Albumet slippes fredag 28. mars.