For et par uker siden slapp I Am the Avalanche det etterlengtede albumet Wolverines oppfølgeren til Avalanche United fra 2012 –et album som slo ned som en liten bombe den gang og ga bandet mange nye fans. Wolverines -et beist av et album, ref. coveret og tittelen, fortsetter der forgjengeren slapp. Albumet er en 10 spors hyllest til den typisk amerikanske rettfram punk-rocken, med band som The Menzinger, Red City Radio, Polar Bear Club og The Gaslight Anthem har fått en aldri så liten renessanse de siste åra. I Am the Avalanche finner på ingen måte opp kruttet med Wolverines, men de skuffer heller ikke.
De ti låtene fyker raskt av sted og de holder det samme tempo og energi hele veien. Kjedelig og lite dynamisk for noen, fengende og energisk for andre. I Am the Avalanche gir ikke så mye motstand til lytteren, men det er heller ikke det man ser etter hvis man setter på denne plata. I Am the Avalanche leverer en plate som kanskje er tightere og jevnere en forgjengeren, men uten de helt store toppene som man hadde sist med Brooklyn Dodgers , Holy Fuck og Amsterdam.

Men det er flere godbiter også denne gangen. Førstesporet Two Runaways er en seig rocker, med et refreng som sitter som et skudd og en vakker liten kjærlighetshistorie i bunn. Andre spor som er vært å merke seg er den hardtslående førstesingelen The Shape I’m In der vokalist Vinnie Caruana synger ut om de harde stundene i livet – låten ble skrevet når han gikk med store smerter i ryggen etter en alvorlig skade, noe som preger vokalen og energinivået i låta. Tittelsporet Wolverines varer i kun 1,25 minutt og har en interessant vri der låta består av to vidt forskjellige deler som står i sterk kontrast til hverandre. Første del av låta er hard og energisk med tekstlinjer som: ”I’ve had the worst day of my life, cause you’re the worst thing that a man should have to take…”, i andre del av låta er tempo skrudd ned betraktelig og man finner tekstlinjer som: This is the best day of my life, we hang out til the sun came crashing down…You’re the best friends a man could have…” Låtskriver Vinnie Caruana fortalte i et intervju at han i denne låta ville forsøke et eksperiment der han tenkte seg den beste dagen han kunne huske og den verste dagen han kunne huske, slå disse sammen i en låt for å skape en kontrast, det funker rimelig bra.



Med Wolverines viser I Am the Avalanche at de holder formen. Det er en del sterke enkeltspor, men styrken til platen er at den er jevnt god, den er kort og passer godt å høres i sin helhet. Bandet har funnet en formel som funker og er i ferd med å perfeksjonere denne. Dette er et band vi kan vente mye godt av i årene som kommer, men at vi får se de store krumspringene og endringene i formelen er vel heller tvilsomt.
Nå er det bare å vente på at de holder det de har lovet og tar turen til Norge snart, for dette er et band som absolutt hører mest hjemme på en scene. Gjerne på en festival i sommer!