John Frusciante er nok for de fleste best kjent som den tidligere gitaristen i Red Hot Chili Peppers gjennom to perioder, hvor bandet ga ut klassikere som Blood Sugar Sex Magik, Californication og By the Way. Suksessen skyldes i stor grad Frusciantes melodiøse, teknisk dyktige traktering på seksstrengeren. Frusciante har også spilt inn album sammen med blant annet the Mars Volta, sin gode venn Omar Rodríguez-López, diverse prosjekter med sin kone Nicole Turley, og flere album i samarbeid med nåværende gitarist og arvtaker i RHCP, Josh Klinghoffer. Da han forlot bandet for andre gang i 2009, uttalte han at hans nåværende musikkstil ikke er i stil med den sounden RHCP forbindes med, og ønsket å satse på sin solokarriere for å spille en mer eksperimentell spillestil. Det skal Frusciante ha; selvsinnsikt er ikke mangelvare hos ham.

Frusciantes siste soloskiver kan ikke sies å være i samme stil som den melodiøse gitarsounden som gjorde RHCP kjent på 1990-tallet. De siste albumene hans har hatt et mye mer eksperimentelt lydbilde. På dette albumet spiller han samtlige instrumenter selv, for å gi albumet et mer personlig preg. Hans forrige album, PBX Funicular Intaglio Zone, var et steg i retning elektronika, og større vekt på bruk av synths enn strengeinstrumenter. I fjor slapp han for øvrig den glimrende, episke singelen Wayne, som viser Frusciantes gitartraktering slik han kan på sitt aller, aller beste.



Etter ett par gjennomhøringer slår man raskt fast at Enclosure ikke lyder som et typisk supergitaristalbum. Åpningssporet Shining Desert starter Enclosure greit; lytterne får servert synth, feedback og gitareffekter om og rundt hverandre, og det hele toppes med Frusciantes falsettvokal, som blodfansen av Frusciantes tidligere band flere ganger har klaget over at bandet nå mangler. Stemmen hans er kanskje det som virkelig løfter kvaliteten på flere av sangene, da resten av instrumentene lyder repeterende, uten å virkelig vise musikalsk kvalitet.



Enclosure blir preget av Johns eksperimentelle tvist med elektronika, og gitaren hans er mer eller mindre fraværende på flere av sangene. Riktig nok får vi servert greie gitardemonstrasjoner midtveis i platen på Stage og Fanfare, samt på sistesporet Excuses. Gitarsoloene blir imidlertid noe ensformige, og tar aldri helt av. Synthriff og samplede trommer står mer i fokus og overdøver gitaren gjennom store deler av albumet, samtidig som stadige taktskifter med atter nye synthriff ødelegger synkroniseringen mellom instrumentene på flere partier.

Enclosure er utvilsom et videre steg i en ny retning for John Frusciante. All honnør til ham for å eksperimentere videre med sin unike gitarsound. Dessverre blir ikke dette forsøket vellykket. Selv om det samlede resultatet ikke kan sies å nå nye høyder, er det et potensiale i denne nye eksperimentelle stilen som Frusciante kan bygge videre på.