Red Sparowes er ute med sin andre plate. Ikke bare er låttitlene blitt
lengre, låtene er i tillegg blitt bedre. Jeg sitter igjen med en følelse av
at dette var platen Red Sparowes ville lage da de dannet bandet og bestemte
seg for navnet, og at førsteplata bare var en øvelse.

Grunnen til denne følelsen skyldes ikke bare at låtene er bedre, men at
temaet på platen er knyttet opp mot navnet til bandet. For låttitlene danner
en historie; historien om en plan fremsatt av Mao Tzetung og hans regime for
å føre Kina fra et fattig agronomisk samfunn til et industrialisert
(kommunistisk) samfunn. En liten del av planen var å utrydde spurver som åt
avlingene til bøndene. Planen var dessverre meget dysfunksjonell, den førte
til stor hungersnød der anslagsvis 30 millioner menneskeliv gikk tapt, og
Red Sparowes forteller med låttitlene sine historien om hvordan
spurveutryddelsen slo feil. Om man finner korrelasjon mellom låttitlene og
selve låtene er opp til den enkelte lytter, men selv føler jeg at de har
lyktes bra.

Postrock er en sjanger jeg liker. Enten får jeg en likegyldig følelse av
musikken, eller så leder den meg til en epifani. For min del må postrock
spilles høyt mens jeg ligger på en sofa og hviler. Every Red Heart Shines
Towards The Red Sun gjør til tider store ting med meg. Somme tider er det
storslått, andre ganger minner det, dessverre, om mye annet som er gitt ut
de siste årene i denne sjangeren. Eksempelvis kan man sjekke ut spor nummer
5, hvis låttittel er for lang til å skrives, som fra 4.38 og utover lyder
som om Explosions In The Sky plutselig har kommet inn i studio.

Dramaturgien i låtene er akkurat slik den skal være. På ekte postrockmanér
begynner de ofte med lavmælt gitarspilling etterfulgt av lett tromming, for
så å bygge på med lyd som etter hvert ender i et massivt inferno av
himmelske lyder. Her ligger muligens problemet, at det låter akkurat slik
det skal gjøre. For etter at utallige band har kastet seg på postrockbølgen
de siste årene (med blandet hell) er det kanskje fristende å hevde at
sjangeren kan ha nådd metningspunktet, hvilket denne utgivelsen kan tyde på.
Men dette er likevel ikke tilfellet etter min mening, for det er nettopp i
denne sjangeren årets til nå beste utgivelse har kommet, nemlig Monos
seneste album You Are There.

Om Red Sparowes hadde gitt ut Every Red Heart Shines Towards The Red Sun for
fem år siden, ville den havnet mellom åtte og ni på skalaen vår. For plata
er meget velkomponert, men den bryter ingen nye grenser og overrasker
sjelden. Likevel vil jeg påstå at den er verdt å lytte til, for den er meget
pen når alt kommer til stykket. Min ambivalens kjenner ingen grenser.

7/10