Det er ikke måte på hvordan superlativene har haglet over Jaqueline: Før jeg hadde hørt noe fra Reaping Machines, kjente jeg til snakket om et fabelaktig band, eller som de så fint formulerte det: kickass band med en finfin oppfølger. For riktignok kom Elverumsbandet med debuten Idiots i 2005, men for mitt vedkommende var Jaqueline ukjent terreng da album nummer to havnet i platesamlingen et par uker tilbake. Noen runder med utvalgte sanger på bandets Myspace-sider overbeviste meg ikke helt, så hva da med en hel fullengder?

Battleships åpner en plate som viser seg å treffe meg rett i rockehjertet – i hvert fall nesten. Tungt, drivende og vanvittig tøft. Med Ignition skrur de tempoet opp, og holder det slik til femtesporet kommer: En seig liten (nå vel, den er platens nestlengste låt) sak ved navn Hammers and Nails. Det lukter stoner, hard rock, en anelse grunge, det er rock slik rock skal spilles. Ingen av platens 11 spor skiller seg særskilt ut, til det er albumet altfor sammensatt, og det er utelukkende ment positivt. Fra Helmet On og utover går det stort sett bare en vei, og med Battleships (Part II) som fader ut etter, la oss kalle det platens mesterverk, tittelsporet, tar jeg av meg hatten for de tre unge menn fra Elverum.

Jaqueline fremstår som et band med noe særegent og spennende, og vil forhåpentligvis leve lenge. Jeg skjønner bare ikke hvor jeg var da Idiots kom ut?

9/10