Jaqueline – Reaping Machines
Mørkt, smart og uhyre sterkt.
Det er ikke måte på hvordan superlativene har haglet over Jaqueline: Før jeg hadde hørt noe fra Reaping Machines, kjente jeg til snakket om et fabelaktig band, eller som de så fint formulerte det: kickass band med en finfin oppfølger. For riktignok kom Elverumsbandet med debuten Idiots i 2005, men for mitt vedkommende var Jaqueline ukjent terreng da album nummer to havnet i platesamlingen et par uker tilbake. Noen runder med utvalgte sanger på bandets Myspace-sider overbeviste meg ikke helt, så hva da med en hel fullengder?
Battleships åpner en plate som viser seg å treffe meg rett i rockehjertet – i hvert fall nesten. Tungt, drivende og vanvittig tøft. Med Ignition skrur de tempoet opp, og holder det slik til femtesporet kommer: En seig liten (nå vel, den er platens nestlengste låt) sak ved navn Hammers and Nails. Det lukter stoner, hard rock, en anelse grunge, det er rock slik rock skal spilles. Ingen av platens 11 spor skiller seg særskilt ut, til det er albumet altfor sammensatt, og det er utelukkende ment positivt. Fra Helmet On og utover går det stort sett bare en vei, og med Battleships (Part II) som fader ut etter, la oss kalle det platens mesterverk, tittelsporet, tar jeg av meg hatten for de tre unge menn fra Elverum.
Jaqueline fremstår som et band med noe særegent og spennende, og vil forhåpentligvis leve lenge. Jeg skjønner bare ikke hvor jeg var da Idiots kom ut?
9/10
Battleships åpner en plate som viser seg å treffe meg rett i rockehjertet – i hvert fall nesten. Tungt, drivende og vanvittig tøft. Med Ignition skrur de tempoet opp, og holder det slik til femtesporet kommer: En seig liten (nå vel, den er platens nestlengste låt) sak ved navn Hammers and Nails. Det lukter stoner, hard rock, en anelse grunge, det er rock slik rock skal spilles. Ingen av platens 11 spor skiller seg særskilt ut, til det er albumet altfor sammensatt, og det er utelukkende ment positivt. Fra Helmet On og utover går det stort sett bare en vei, og med Battleships (Part II) som fader ut etter, la oss kalle det platens mesterverk, tittelsporet, tar jeg av meg hatten for de tre unge menn fra Elverum.
Jaqueline fremstår som et band med noe særegent og spennende, og vil forhåpentligvis leve lenge. Jeg skjønner bare ikke hvor jeg var da Idiots kom ut?
9/10
FLERE ANMELDELSER
The Black Keys - Ohio Players
Skivebom med skiveutglidning. To til tre gode låter av totalt fjorten er ironisk imponerende til å være Dan Auerbach og Patrick Carney. Kanskje er det Beck sin skyld. >>
Vampire Weekend - Only God Was Above Us
Brooklyn-bandet er tilbake med et sterkt, dog noe desillusjonert, album >>
The Good The Bad The Zugly - Decade of Regression
De nye prinsene av rodeoen. Femten år i bransjen markeres med en blanding av gamle og nye ideer. Lavterskel og høyt taknivå. >>
Chelsea Wolfe - She Reaches Out To She Reaches Out To She
Chelsea Wolfe sitt syvende studioalbum er hennes sterkeste utgivelse på flere år. >>
Metteson - Look To A Star
Etterlengtet og solid debut etterlater oss tilstrekkelig forsynt heller enn sulten på mer. >>
Bokassa - All Out Of Dreams
Bomber og granater, kuler og krutt. Bokassa leverer blitzkrieg rock full av høyspenning. >>