Ok, la det være sagt med en gang: syns du ”Back to you” med Brett Anderson er årets fineste låt til nå er det kanskje ikke så mye vits i at du leser videre.

Jeg likte godt et par av låtene på Pleasures første album, og syns det var en forholdsvis upretensiøs og hyggelig plate. Jeg har altså ikke lyttet til dette albumet med en utelukkende fiendtlig innstilling, men med en viss skepsis til Pleasures ballade-evner. Det kan imidlertid være at jeg tok feil m.h.t. det upretensiøse, for Pleasure 2 er virkelig tvert om. Der han var cool på forrige album er han nå bare svett, og der han var noe som ligna på morsom og underholdende er han nå bare døll. Det er riktignok et par gode partier i flere av låtene, men de blir aldri mer enn tilløp til noe bra. Pleasure får imidlertid pluss for produksjonen, som selvfølgelig er ok. Glatt og overfladisk, men ok.

Låtene toucher innom både tidlig Beck, Air, Prince og Annie, men blir aldri, og da mener jeg aldri, i nærheten av like bra. Det gjør trist nok bare det hele enda mer blekt og tannløst. Om Pleasure har blitt too cool for school siden forrige album og ikke gidder å legge seg i selen, eller om han bare ikke har så mye å by på vet jeg ikke.
Til og med førstesingelen ”Out of Love” som umiddelbart er en søt og catchy låt, er egentlig en kjedelig låt. Etter et par gjennomlyttinger får den meg til å tenke på boller og brus, ja den kunne faktisk vært en super reklamelåt for et eller annet bakeri. Og det er ikke bra når det er Chewing gum du vil ha.

Det er aldri gøy når musikk tror den er kulere enn den er, og spesielt ikke når det er det eneste tegnet til sjel som finnes.

3/10