Da vokalist Matty Healy ble intervjuet på Piknik i Parken i fjor, annonserte han at oppfølgeren til 2018s A Brief Inquiry Into Online Relationships ville ta inspirasjon var musikken bandet hørte på da de var 17, som «en blanding mellom house, hardcore og emomusikk». Han påsto også at det er øyeblikk som kom til å være deres aller tyngste. Forhåpningene var mange. The 1975 som spiller hardrock? Det skulle jeg likt å se!

Les intervjuet her

Spol framover i tid. Etter albumets tittel endret navn fra «Music for Cars» til Notes on a Conditional Form, ble en håndfull singler sluppet i forkant av slippdatoen som på ny og på ny ble forskjøvet. Først ut var People, og som lovet, var dette hardrocken som var hintet til tilbake i 2019. Som et krigsrop, oppfordres vi til å «våkne» opp se hvilken tilstand verden har blitt satt i. Gitaren er skjærende, vokalen er skrikende og alt er et aggressivt kaos. For å sitere en perfekt kommentar på YouTube: "Hvorfor føles dette ut som Marilyn Manson på Rebull istedenfor kokain?"

Teksten omhandler budskapet til albumets (litt for lange) intro The 1975, fortalt av selveste Greta Thunberg. Greit, da skulle man tro at tematikken er klimaendring og en kritikk av samfunnets handlingslammelse. Vel, ikke helt…

Det er definitivt en viss form for sammenhengende tematikk her, men kanskje ikke det man hadde sett for seg. Som på forgjengeren, får man nok en gang et innblikk i frontmannens opp-og nedturer i et evig søk på å finne komfort med sin egen identitet og rusproblemene som har kommet med all berømmelsen.

Ved å bryte seg sine egne vegger, gir vokalisten et troverdig innblikk inn i sin egen tilværelse. Selv om dette ikke er ukjente territorier for bandet, og har vært grunnlaget for mang en låt, skjer det noe uventet denne gangen. Sjangerne hopper fram og tilbake. Kontrasten mellom People og The Birthday Party kunne ikke vært sterkere. Med rolig folk-rock, tar bandet en uventet retning vekk fra deres ellers glamorøse pop-ballader. Selv om den ikke er noen milepæl i karrieren, vitner sjangerskifter som dette om at The 1975 er et band som stadig utvikler seg og er vågale nok til å risikere å polarisere fansen.



Ja, noen fans vil nok føle et sterkt skille med det som var og det som er The 1975 i dag. Yeah I Know er lun, harmonisk og noe av bandets mest elektroniske materiale. Den holder et jevnt tempo, med en pitchet autotune-vokal. Blandingen er frisk og spennende. Om du ikke hadde fortalt meg at dette var bandet som sto for den kolossale indie-hiten Chocolate, ville jeg trodd dette var et spor av en Warp-artist. Utrolig kult!

Det er opptil flere ganger at de imponerer med denne retningen. Kanskje mest imponerende er den instrumentale Shiny Collarbone som klart låner inspirasjon fra klubbscenen i Storbritannia. Den er syrepreget og glir rett inn på en mørk, klam og trang klubb i England. Having No Head skifter fra rolig pianospill til mer dynamisk og synth-dominerende undertoner. Du kan høre hvordan bandet har lyttet til artister som Burial, DJ Seinfeld, Four Tet og den gjengen der.

Noe som må snakkes om er albumets lengde og hvordan den påvirker helhetsinntrykket. På en time og 20 minutter, hopper den fra sjanger til sjanger og fra temaer som romanse og mental helse og vennskap og klimaendring. Sjangerbyttet er helt greit i seg selv, innenfor visse grenser. Problemet med lengden blir heller at flere sanger oppleves som fyll, uten å bidra stort til helheten (som Then Because She Goes).

Det er forståelig at det ligger et formål bak, som et kreativt utspring der bandet ønsker å eksperimentere med hver krik og krok, uten å nødvendigvis tenke på hvordan flyten holder seg. Fyllet er ikke nødvendigvis dårlig, men det oppleves til tider som om de skviset inn et par helt greie b-sider inn i en Deluxe-utgave fordi de ikke gadd å holde noe tilbake.

Selv om albumet mangler retning og et klart formål med det den vil, gjør den mer enn nok opp for seg i hvor interessant hvert enkelt øyeblikk er. Kanskje man ikke må sette seg ned og høre alt på en gang, men heller sette pris på at dette er en lekeplass, som et vitne om bandets musikalske identitet i dag.

På en lekeplass må du regne med rot og søl. I bandets tilfelle, har det å ikke binde seg altfor dypt inn i satte konvensjoner, gitt dem friheten til å vise hva de har å by på. Om du er for eller imot mangelen på fokus, eller den spesifikke sjangeren, blir det utvilsomt vanskelig å kalle dem for kjedelige.

Ikke alle musikere kan slippe unna med dette. The 1975 fant nøkkelen da de kunne overraske deg med en folk-ballade om dualiteten mellom seksualitet og relgion på Jesus Christ 2005 God Loves America (Med Phoebe Bridgers på vokal) til 80-talls nostalgi med If You’re Too Shy (Let Me Know.

Slike skifter bør hylles, istedenfor å kun applaudere dem i komfortsonen. Øyeblikk som Bagsy In Net, med sine Bittersweet Symphony-vibber, blir kanskje oversett i lyset av klare vinnere som den hjerterotvarmende Me & You Together Song.

På tross av at albumet er mindre tematisk ambisiøst enn antatt, var det alltid spennende å vente seg hva som ville skje videre. Om tematikken ble satt til side eller sjangeren byttet, var dette ikke så viktig. Poenget er at dette er et eksperiment som er ment å polarisere og skape reaksjoner, uten nødvendigvis å være kontroversiell. Dette gjør at Notes on a Conditional Form blir sakte, men sikkert verdt å pakke ut over tid.