At Low er i endring er det ingen tvil om. Minnesota-bandet overrasket på sitt forrige album ”The Great Destroyer” ved å bli mer tilgjengelige og melodiøse, og nå, med sitt åttende studioalbum overrasker de enda mer. Det kledelige melodiøse fra forrige gang er nå byttet ut med en slags hardhet, et kaos i deres univers, og det er ikke umulig å forestille seg at ryktene om Alan Sparhawks mentale helse er sanne.

Nye elementer som for eksempel bruk av trommemaskiner, og en nærmest hakkete produksjon gjør denne plata spennende, men langt ifra så hjerteskjærende vakkert som bare Low kan gjøre det. ”Drums and Guns” er en av de mest passende titlene jeg tror jeg noen gang har hørt, og beskriver virkelig denne plata inderlig godt. Low er fortsatt Low, bare i en litt mer bråkete innpakning. De har definitivt gitt ut finere plater før, men det er spennende at et så etablert band endrer seg såpass drastisk så langt ut i karrieren som de faktisk er. Nesten alt er lov i krig og kjærlighet, og Low holder seg helt fint innenfor grensene.

5/10