De fleste har sannsynligvis fått med seg hvem den nye, norske pophypen Susanne Sundfør fra Haugesund er? 21-åringen som slo gjennom på by:Larm osv? Ja, tenkte jeg det ikke.

Første gang jeg hørte Susanne Sundfør var på Myspacesiden hennes, da med den nydelige radiohiten Walls. Album er siden den gang sluppet, og nevnte låt er fremdeles like flott.
Andre singel fra det selvtitulerte albumet, I Resign, åpner albumet, og la oss konkludere med at det er liten vits i å kritisere valg av singler.

Riktignok åpner platen sterkt, men det er først på The Dance at hun treffer meg. Noe zeppelinsk er det over låten, hvilket er befriende etter neddempende sanger som Gravity og Moments. Slik sett er ikke albumet perfekt: Det blir en del fyllstoff her og der. Imidlertid veier Dear John, Day of the Titans (det lukter litt Thom Yorke her, ja), The Dance og de nevnte singlene opp for dødtiden. Så vakkert, så elegant.

Albumet drives frem av piano og vokal, og har en sansen for singer/songwriter-tradisjonen og/eller artister som eksempelvis Joni Mitchell, Carole King og vår egen Elvira Nikolaisen bør platen definitivt sjekkes ut. Revolusjonerende er det langt ifra, ei heller nyskapende, men ingen tvil: Jenta er flink og debuten, den er mer enn godkjent.

7/10