Hva er det i vannet i Trondheim, egentlig? Eventuelt hva er Motopsycho laget av? De kom med dobbeltalbum i fjor, som var den tredje fullengderen deres på to år, og nå flesker de til med enda et album. De har kalt det et lock-down-album, og det er visstnok stort sett spilt inn live i studio. Siden keyboardist Reine Fiske måtte holde seg i Sverige grunnet pandemien er dette det første trio-albumet Motorpsycho har gitt ut på lenge. Og Deathprod er nok en gang med som produsent og har sammen med bandet lagt på minimalt med overdubs.

The Ladder er akkurat i det landskapet Motorpsycho har ligget i de ti siste årene. Det er litt King Crimson og litt Yes (som også har en låt og album med samme tittel) og er en flott åpning med sine nesten sju minutters lengde.



I sann prog-ånd varierer låtene veldig i lengde, og den to minutters dronende The Flower of Awareness glir nesten umerkelig inn i Mona Lisa/azrael, og er nesten som en intro for denne å regne. Sistnevnte låt er en tolv minutters skatt som skifter tema, tempo og stemning med Mellotron, strykere, klokkespill og sedvanlig dyktig musisering av trioen.

LES OGSÅ: Motorpsycho på Kulturhuset i Bergen

Mona Lisa/azrael og den tjueto minutters lange avslutningskomposisjonen Chariot of the Sun – To Patheon On the Occasion of Sunrise (Theme From an Imagined Movie) er begge opprinnelig skrevet for en forestilling av the Impure Dance Company.

Sistnevnte er en aldeles strålende prog-komposisjon med full fuzz-pedal og hardtslående rock som avløses av droning og veksler i et bølgende musikalsk landskap om selv Robert Fripp ville nikket bifallende til. Alt er instrumentalt, og det er der jeg liker Motorpsycho best. Det må være helt fantastisk å miste seg totalt i dette på en klubbkonsert med intens lyd, blinkende strobes og røyk.

Kan det bli for mye Motorpsycho var det en journalist som spurte i fjor. Ikke når de kommer med sånn som dette! Pøs på, sier nå jeg!