Med seg på albumet har hun en rekke artister, som blant annet Father John Misty og Tommy Genesis. Mye av det nyeste albumet omhandler familie; død i familien, sorg, sinne mot familiemedlemmer, kjærlighet til familiemedlemmer og nostalgi. Åpningssangen The Grants, refererer til Del Rey sitt familienavn, og i Fingertips hører vi om et tragisk dødsfall i familien. Del Rey besøker også mange av sine kjente og kjære temaer, som kjærlighet, begjær, død, sex, og den mørke siden av den amerikanske drømmen. Men har utforskningen av disse temaene blitt utført like suksessfullt som tidligere?

Det kan virke som at det er sangtekstene det er blitt dedikert mest tid og oppmerksomhet til i det nyeste albumet. Del Rey serverer oss sine innerste tanker i musikalsk form. I tilfellet Fingertips er teksten tatt fra et lydopptak på telefonen hennes. Hun ramser opp en masse tanker, ideer og minner i låtene. Musikken og melodiene er hovedsakelig til stede for å ledsage Del Rey sine tekster, virker det som. Resultatet blir at noen av låtene ikke er så fengende rent melodisk sett, eller snarere at de blir noe spake. Flere av låtene blir noe monotone og virker å gli inni hverandre. Lange er de også. Med en samlet spilletid på en time og 17 minutter, ligger de aller fleste sangene på albumet på over fire minutter. Den lengste, A&W, ligger på hele syv minutter og 13 sekunder. Men det må da også nevnes at Del Rey sitt vokaltalent fortsatt er upåklagelig, og at det ialfall ikke er der det skorter.

Albumet består i stor grad av vokaler, piano og strykeinstrumenter, altså et lavmælt musikalsk bakteppe som gjør plass for Del Rey å ramse opp sine tanker, ideer og mimringer. Men lydlandskapet endres i noen av låtene. I The Grants får vi innslag av gospel, i Peppers, er det elektroniske trommer, samt trap og hip hop elementer. I tillegg er det to innslag av spoken word poesi fra artisten Jon Batiste og pastoren Judah Smith. Sistnevnte skal visstnok ha kommet med homofobiske uttalelser ved tidligere anledninger, og det at Del Rey valgte å samarbeide med ham på platen hennes har skapt reaksjoner fra mange fans. Men nå står jeg på kanten av et ormehull, og ettersom min hovedoppgave her er å anmelde musikken i albumet, og ikke dets politiske og kulturelle etterdønninger, beveger vi oss videre.



Selv om mye av albumet dessverre ikke evner å holde interessen min, finnes det likevel noen gullkorn å spore. A&W har et interessant lydbilde. Sangen undergår en metamorfose fra en intro med gitar og piano, til å ende med elektroniske trommer og en trap/hip hop beat. Her synger Del Rey om sex, voldtekt og skamkultur. «I mean, look at my hair. Look at the length of it and the shape of my body. If I told you that I was raped. Do you really think that anybody would think I didn't ask for it?”

Margaret, som handler om sangeren og plateprodusenten Jack Antonoff sin forlovede, Margaret Qualley, har en vakker melodi i moll, basert på piano og strykeinstrumenter. Et godt eksempel av hvor tekst og melodi møtes i harmoni og utfyller hverandre! Sweet skinner av lignende grunner. Teksten vekker konnotasjoner til folk-artister fra tidligere generasjoner; “If you wanna go where nobody goes, that's where you'll find me, in the sweet north country. If I'm not there, come to my house on Genesee.” Og morsom klarer Del Rey også å være; «I'm a different kind of woman. If you want some basic bitch, go to the Beverly Center and find her.”

Andre steder i albumet finner vi linjer av tekst som vekker oppsikt av andre grunner. «I’m folk, I'm jazz, I'm blue, I'm green. Regrettably, also a white woman”, synger Del Rey i sangen med den forferdelig lange låttittelen Grandfather please stand on the shoulders of my father while he’s deep-sea fishing. (Hva er greia med en så lang tittel. Nei, det er ikke nyskapende, det er irriterende). Uansett, den siste linjen der; «Regrettably, also a white woman». Er den ironisk, ment for å provosere, lite gjennomtenkt, veldig mye gjennomtenkt? Hva ligger bak den? Igjen befinner jeg meg på kanten av et ormehull, og velger å gå videre, men lar den linjen ligge i luften, om leseren vil fundere mer på den.

Did you know that there's a tunnel under ocean blvd virker å kreve både tid og konsentrasjon av lytteren for at man skal få fullt utbytte av albumet. Men selv etter å ha hørt gjennom platen i sin helhet et par ganger, kjenner jeg ingen særlig tilknytning til størsteparten av dets innhold. Det er seksjoner hvor Del Rey når gjennom til meg, men også store deler hvor jeg er relativt likegyldig. Eller kanskje er dette virkelig et tilfelle av et album som trenger litt tid for å vokse på deg. Tiden vil vise.