Vokalist Dave Gahan og Martin Gore hadde begge skrevet låter og jobbet med Memento Mori i flere måneder da de fikk høre at tredjemann i Depeche Mode, Andy Fletcher var død. Dette var bare uker før de skulle møtes i studio for å sette sammen bandets 15. album. Så nå er de to, og begynner dermed å ligne på et legacy-band som knapt nok har originalmedlemmer igjen.

Men der andre band med lang historie enten ikke gidder å lage ny musikk, eller lager musikk ingen bryr seg om, later det ikke til at Depeche har noen som helst planer om å bli et legacy-band. Det er også tydelig at Fletchers død preger albumet fra start til slutt.

Forrige album var deres første siden Songs of Faith and Devotion fra 1993 som egentlig var noe poeng i å bry seg om i etterkant. Denne gangen er materialet er noe av det mørkeste de har gjort, samtidig som det er merkelig oppløftende.

Med James Ford og Marta Salogni som produsenter, og The Psychedelic Furs' Richard Butler som medkomponist, har de kastet ut alle tegn til lettbent pop og enkel musikk. Jeg skal innrømme at jeg måtte jobbe litt for å komme inn i det, men etter en helg med lytting (vi fikk ikke tilsendt forhåndseksemplar for anmeldelse) er jeg overbevist.

Tittelen erklærer "Husk at du skal dø" og det skal jeg hilse å si at tekstene gjør også. Wagging Tongue erklærer, "I'll meet you by the river/Or maybe on the other side", mens den glitrende førstesingelen Ghosts' Again advarer om at "Time is fleeting... We'll be ghosts again". Dette er nesten oppe der med klassiske Enjoy The Silence. Den illevarslende åpneren My Cosmos Is Mine lar skarpe elektriske skrik og bankende bass fylle høyttalerne, mens Martin Gore synger "No war! No war! No more! No more!"



Det er til tider en minimalistisk skjønnhet som får lov til å blomstre inne iblant all angsten og kynismen. I Gahan-låten Before We Drown flommer det over av sårhet. Vokalen hans er delikat i stedet for brølende. Gores sang Soul With Me er en hyllest til Scott Walker og er en fantastisk og nesten forvrengt klubbsang, med svevende vokal som omfavner livet etter døden.

Don't Say You Love Me høres ut som Depeche Mode forsøk på å lage en Bond-låt, og er kanskje albumets mest pompøse øyeblikk der den pøser på med strykere. Caroline's Monkey er en oppvisning av synth-pulser og perkusjon. Gahans snakkesynger nesten her mens han maler et bilde av pur paranoia. People Are Good går tilbake til de metalliske klangene fra albumet Some Great Reward fra 1984 og de som påstår at de ikke tenker på Kraftwerks Computer World når de hører på den er slabbedasker og løgnhalser. Speak To Me kommer til sist som en vakker og sakral avslutning på albumet.

Dette er ikke noe party-album, og de som liker Depeche best når de lager fengende popmusikk ala People are People og A Question of Time vil nok bli skuffet. Vi som liker dem når de er mer introspektive og dystre har derimot mye å glede oss over her.

Albumet er dessverre for langt. De kunne droppet 4-5 låter og kun valgt ut de beste, som er nevnt lenger opp i anmeldelsen her. Da hadde vi snakket om et album som nesten ville vært der oppe med klassikerne fra 80-tallet. I hvert fall det beste siden Violator (1990).

Depeche Mode spiller live i Oslo i august. Jeg er spent på hvor mye av albumet vi får høre da.