En spesiell albumtittel for en spesiell hip hop artist. Sage Francis er tilbake etter den kritikerroste ”A Healthy Distrust” fra 2005. For de som ikke kjenner Sage, så er han amerikansk, tidligere journalist, og driver nå med hip hop/spoken word. Han har for det meste figurert i undergrunnen og kommer heller ikke til å slå i gjennom kommersielt på dette albumet heller.

”Human the Death Dance” føyer seg til i rekken blant kvalitetsutgivelser Sage har stått bak. Tekstene går fortsatt på politiske, humane urettferdigheter, pluss mye metaforiske og absurde kommentarer rundt populær kultur og dens fenomener. Selve rappe-stilen hans er aggressiv og pågående, med elementer av tradisjonell hip hop historiefortelling og spoken word. Med andre ord, det er nesten musikk du må høre med egne ører for å definere stilen hans.

”Human the Death Dance” åpner med et lyd-skit, med masse beats og voice-overs, før låta ”Underground for Dummies” tar over oppmerksomheten. Hard og fortellende beat, pluss at lytteren straks blir kjent med Sage Francis lyriske kvaliteter. Her snakker Sage om sin karriere innen sjangerern, i tillegg lar han det går utover korttenkte aktører innen hans egen kunstform, som ødelegger troverdigheten rundt hip hop. Eller som han selv putter det: ”"This is hip-hop for the people, the people/ Stop callin' it emo!”. På ”Midgets and Giants” er det folk som hører på hip hop som får et spark, eller mer om misforståelser rundt fenomenet hip hop. Der han bruker den kommersielle suksessen til Eminem som eksempel: ”Eight Mile wasn´t true, shit-head!/ A promotional tool, shithead/But not for you, shithead”. Så kids; i følge Sage handler hip hop om mer enn battlerap, Eminem og 50 cent.

Likevel er ikke dissing av folk som ikke forstår seg på hip hop standard for plata. ”Water Line” er et vakkert lite stykke av produsent Mark Isham som nesten stjeler hele showet. Der en herlig melodi med piano, harper og strykere akkompagnert av en ekte god spoken word prestasjon levert av hovedpersonen. Samme Isham står også bak ”Good Fashion”, som også er en kratfull melodi med en dramatisk Sage, og disse to bidrar til et bredt spekter og perspektiv på ”Human the Death Dance”.

Tross en del lovord står fortsatt albumets høydepunkt ufortalt. I det ”Good Fashion” fader ut, surrer ”Clickety Clack” i gang, og for en låt! Albumets definitivt feteste beat, som utvikler seg i flere undertoner mens Sage Francis legger oppå i beste stil. Avslutningen på skiva er også sterk. Først ut kommer ”Hoofprints in the sand” som er en 5 minutter lyrisk himmel, med en rapper som virkelig viser at han er en av de råeste i bransjen på det skrevne. Samspillet mellom en produsent og artist er noe som ofte kan ende i gull, noe som det helt klart gjør på avslutningssporet ”Going back to Rehab”. En regnbue av lydelementer og stemningssettende beats, og harmonien mellom Isham og Sage er nærmest det perfekte samarbeid på et album i 2007. Dette er en historie fortellende låt som pisser på ”Stan” med Eminem, og jeg har ikke hørt bedre siden gode gamle Slick Rick.

Nok et sterkt album fra Sage Francis, med plenty av bra tracks å velge mellom. Vil du utfordre hip hop smaken din og er ute etter noe underground som er gjennomsyret med kvalitet, sjekk ut ”Human the Death Dance”.

9/10