Helt siden debuten i 1992 har Tori Amos fremstått som en noe underlig og spesiell dame, en original og annerledes artist i mylderet av strømlinjeformede kvinnelige såkalte popstjerner. 15 år etter Little Earthquakes har fanskaren vokst, i takt med antall studioalbum: American Doll Posse er intet mindre enn det niende i rekken.

American Doll Posse er et konseptalbum, hvilket ikke er overraskende fra den kanten. Ei heller antall spor er forbausende når det er snakk om Amos. 23. Det kan jo skremme hvem som helst, når som helst. Likevel, undertegnede vet litt for godt hva damen er god for, og at forventningene er skyhøye, er mildt sagt en underdrivelse idet Yo George åpner ballet.

Etter introlåten følger Big Wheel, og da jeg etter fem sekunder ut i spor nummer to sitter med klump i halsen og tårer i øynene, vet jeg at dette kan bli tøft. På litt flere enn én måte. Bouncing Off Clouds og Teenage Hustling følger så, før den nærmest voldsomme starten roes ned med Digital Ghost. Det er tydelig at Amos stadig beveger seg i nye retninger.

Det er på sistnevnte spor at en først skimter Tori slik en kjenner henne best. Smakfulle ballader der stemmen og pianoet står i fokus. Dog er det ikke kun ballader å spore på American Doll Posse: Her finnes elementer fra rock så vel som blues og synthpop. Bösendorferflygelet akkompagneres med strykere og gitarer, sistnevnte virker til tider noe forstyrrende i lydbildet. Likevel, og heldigvis, det er aldri direkte plagsomt.

Noe som gleder meg stort, er at noe av det blankpolerte fra de to foregående utgivelsene The Beekeeper og Scarlet’s Walk er borte. Tori Amos anno 2007 minner mer om slik hun fremstod på nittitallet. Tenk From The Choir Girl Hotel, og det bør være en referanse mer enn god nok for de som har fulgt henne en stund.

Fan som jeg er, gir hjertet full score. Imidlertid blir det for langdrygt, konsentrasjonen holdes ikke oppe i de knappe 80 spilleminuttene albumet varer. Synd. Nok en gang sitter jeg med en følelse av at her kunne et par, tre sanger med hell lukes ut. Mye er bra, noe er mindre bra. Mye er glitrende poplåter, noe er kun fyllstoff. Kan hende blir det som med 2005-utgivelsen The Beekeeper, at en må gi albumet og låtene tid til å feste seg? Sannsynligvis. Hun gir ingenting gratis, Tori Amos, og kanskje ber hun om vel mye fra lytterens side, med mindre en ikke allerede er svak for henne da?

8/10


PS. Med deluxe-utgaven følger også en bonus-DVD med ekstrasporet My Posse Can Do, en nydelig liten sak med et irriterende fengende refreng.


Tori Amos spiller på Norwegian Wood torsdag den 14. juni, før den tid, sjekk henne ut på Myspace og hjemmesiden hennes.