Dream Theater - Systematic Chaos
De amerikanske metall/prog rockerne leverer det sanne musikalske kaos
Alle musikknerders helter er tilbake etter den litt softe ”Octavarium” fra 2005. Dream Theater på plate anno 2007 heter ”Systematic Chaos”. Navnet beskriver jo egentlig musikken til de amerikanske proggerne rimelig fint, for det finnes knapt andre artister som tar musikken sin så seriøst. Skiva er en reise inn den kompliserte musikalske verdenen til gitarist Petrucci, trommis Portnoy & co. De gjør som vanlig det de er best på, på beste måte, nemlig jokke av gårde på instrumentene med utrolig struktur og talentfull presisjon.
”Systematic Chaos” innledes i klassisk Dream Theater stil med langt introspor, ”In the Presence of Enemies (Part 1)”. Det er en symfoni greie med jazzete trommer, Petrucci jokking og synth. Det har litt høyere tempo enn forgjengeren, men avslappet i forhold til for eksempel ”Train of Thought” fra 2003. Mindre tunge partier, og massevis av avslappende og drømmende partier med fantastiske gitarsoloer. Vokalist James LaBrie har aldri vært noen personlig favoritt hos meg, men han synger ikke så flaut, og holdes mer tilbake enn vanlig.
Albumet er typisk Dream Theater, på bare 8, men laaaange spor, og derfor skal jeg gjøre en kort presentasjon av mer eller mindre alle låtene. ”Forsaken” durer av gårde med et halvkult riff, men det går fort over i noe av det jævligste jeg har hørt av de. LaBrie klemmer ut et av de kvalmeste refrengene jeg har hørt siden ”Falling Into Infinity” sine dager, og jeg tipper selv de mest hardcore Dream Theater fans misliker dette. På ”Constant Motion” får trommeskinnet føle litt smerte igjen, men låta er ikke så prog, det minner nesten om en tidlig Metallica låt. Mot slutten av sangen får man likevel levert et vanvittig kult instrumentalt parti, med tunge riff, dobbel basstrommer og gitarprestajoner. ”Systematic Chaos” er virkelig et kaos, fordi det spriker veldig mellom de ulike låtene, nesten som man mistenker at et annet band plutselig slipper til.
Under ”The Dark Eternal Night” viser endelig Dream Theater litt muskler i gammel kjent stil. Nesten 9 minutter med prog/metal på sitt beste, og refrenget funker overraskende bra. Men LaBrie får mye hjelp av dunkende basstrommer i bakgrunnen som røffer det hele opp. Utover ”The Dark Eternal Night” kommer det masse brekk, spesielle momenter og nesten fjollete keyboard øyeblikk. Trommene skifter takt omtrent hvert 10 sekund, og de viser at de virkelig gjør som de vil, nemlig leker seg med sjangre og instrumentene. ”Repentance” er en funky remake av en låt fra ”Train of Thought” jeg ikke husker navnet på, utover i låta skifter det gradvis til en ny melodi og en mer ballade aktig sang. Den ebber ut i litt slappe gitarer og noen triste soloer, og er et rart og svakt punkt på skiva.
”Prophets of War” høres i innledningen ut som en slags Muse/Queen sang, masse synth og løpende basslinjer. Ja. Det kunne faktisk vært en Muse sang, uten tvil. Uansett er det veldig utypisk Dream Theater, som sagt; kaos. Kult refreng. På ”Ministry of Lost Souls” får man servert en ultra-lang sang som innledes rolig med et syngeparti, klagende tangentspill og døll gitar. Det kan nesten ikke kalles et parti, for det er først etter 7 minutter at det skifter til en proggete dimensjon som varer nesten hele veien ut. Slike herlige instrumentale partier er grunnen til at så mange hører på Dream Theater, og jeg skulle ønske det var mer av det. For her viser Myung, Petrucci og Portnoy at de er de ubestridte prog/metal kongene.
Sistemann ut på ”Systematic Chaos” er den enda lengre ”In the Presence of Enemies (part 2)”, som åpenbart er søskenbarnet til introlåta og den episke avlsutningen. Det starter dramatisk med LaBrie og synth i lydbildet, samt noen ulmende bass og gitarlyder. Det er veldig pompøst til tider, men også veldig gjennomført og kult, og som lytter lever man seg veldig inn i sangen. For det utføres veldig teatralsk, og slike musikalske øyeblikk er det for få av på skiva. Jeg skulle ønske Dream Theater holdt seg til det de kan best, det er lov å utfolde seg med nye kreative sider, men det finnes grenser. Det er et godt album, men som sagt litt for langt mellom godbitene. Disse godbitene er fortsatt noe man uten tvil digger, spesielt blodfansen. De siste 10 minuttene av ”In the Presence of Enemies (Part 2)” er nesten alene grunnen til jeg satte opp den endelige karakteren noen hakk. Helt rått! Dream Theater er på ”Systematic Chaos” alt fra musikalske guder til spesielle fyrer med kjipe låter.
7/10
Hjemmesiden til Dream Theater
”Systematic Chaos” innledes i klassisk Dream Theater stil med langt introspor, ”In the Presence of Enemies (Part 1)”. Det er en symfoni greie med jazzete trommer, Petrucci jokking og synth. Det har litt høyere tempo enn forgjengeren, men avslappet i forhold til for eksempel ”Train of Thought” fra 2003. Mindre tunge partier, og massevis av avslappende og drømmende partier med fantastiske gitarsoloer. Vokalist James LaBrie har aldri vært noen personlig favoritt hos meg, men han synger ikke så flaut, og holdes mer tilbake enn vanlig.
Albumet er typisk Dream Theater, på bare 8, men laaaange spor, og derfor skal jeg gjøre en kort presentasjon av mer eller mindre alle låtene. ”Forsaken” durer av gårde med et halvkult riff, men det går fort over i noe av det jævligste jeg har hørt av de. LaBrie klemmer ut et av de kvalmeste refrengene jeg har hørt siden ”Falling Into Infinity” sine dager, og jeg tipper selv de mest hardcore Dream Theater fans misliker dette. På ”Constant Motion” får trommeskinnet føle litt smerte igjen, men låta er ikke så prog, det minner nesten om en tidlig Metallica låt. Mot slutten av sangen får man likevel levert et vanvittig kult instrumentalt parti, med tunge riff, dobbel basstrommer og gitarprestajoner. ”Systematic Chaos” er virkelig et kaos, fordi det spriker veldig mellom de ulike låtene, nesten som man mistenker at et annet band plutselig slipper til.
Under ”The Dark Eternal Night” viser endelig Dream Theater litt muskler i gammel kjent stil. Nesten 9 minutter med prog/metal på sitt beste, og refrenget funker overraskende bra. Men LaBrie får mye hjelp av dunkende basstrommer i bakgrunnen som røffer det hele opp. Utover ”The Dark Eternal Night” kommer det masse brekk, spesielle momenter og nesten fjollete keyboard øyeblikk. Trommene skifter takt omtrent hvert 10 sekund, og de viser at de virkelig gjør som de vil, nemlig leker seg med sjangre og instrumentene. ”Repentance” er en funky remake av en låt fra ”Train of Thought” jeg ikke husker navnet på, utover i låta skifter det gradvis til en ny melodi og en mer ballade aktig sang. Den ebber ut i litt slappe gitarer og noen triste soloer, og er et rart og svakt punkt på skiva.
”Prophets of War” høres i innledningen ut som en slags Muse/Queen sang, masse synth og løpende basslinjer. Ja. Det kunne faktisk vært en Muse sang, uten tvil. Uansett er det veldig utypisk Dream Theater, som sagt; kaos. Kult refreng. På ”Ministry of Lost Souls” får man servert en ultra-lang sang som innledes rolig med et syngeparti, klagende tangentspill og døll gitar. Det kan nesten ikke kalles et parti, for det er først etter 7 minutter at det skifter til en proggete dimensjon som varer nesten hele veien ut. Slike herlige instrumentale partier er grunnen til at så mange hører på Dream Theater, og jeg skulle ønske det var mer av det. For her viser Myung, Petrucci og Portnoy at de er de ubestridte prog/metal kongene.
Sistemann ut på ”Systematic Chaos” er den enda lengre ”In the Presence of Enemies (part 2)”, som åpenbart er søskenbarnet til introlåta og den episke avlsutningen. Det starter dramatisk med LaBrie og synth i lydbildet, samt noen ulmende bass og gitarlyder. Det er veldig pompøst til tider, men også veldig gjennomført og kult, og som lytter lever man seg veldig inn i sangen. For det utføres veldig teatralsk, og slike musikalske øyeblikk er det for få av på skiva. Jeg skulle ønske Dream Theater holdt seg til det de kan best, det er lov å utfolde seg med nye kreative sider, men det finnes grenser. Det er et godt album, men som sagt litt for langt mellom godbitene. Disse godbitene er fortsatt noe man uten tvil digger, spesielt blodfansen. De siste 10 minuttene av ”In the Presence of Enemies (Part 2)” er nesten alene grunnen til jeg satte opp den endelige karakteren noen hakk. Helt rått! Dream Theater er på ”Systematic Chaos” alt fra musikalske guder til spesielle fyrer med kjipe låter.
7/10
Hjemmesiden til Dream Theater
FLERE ANMELDELSER
Chelsea Wolfe - She Reaches Out To She Reaches Out To She
Chelsea Wolfe sitt syvende studioalbum er hennes sterkeste utgivelse på flere år. >>
Metteson - Look To A Star
Etterlengtet og solid debut etterlater oss tilstrekkelig forsynt heller enn sulten på mer. >>
Bokassa - All Out Of Dreams
Bomber og granater, kuler og krutt. Bokassa leverer blitzkrieg rock full av høyspenning. >>
Skvadron - Står i Flammer
Det nokså ferske bandet Skvadron er ute med sitt andre album, og det har vorte ei berg og dal-bane, fylt av energi, høge toppar, og eit par skarpe svingar. >>
Sivert Høyem - On An Island
Nordlys i lydformat. For å oppleve nordlys må man være tålmodig og i riktige omgivelser. Med det som premiss er Sivert Høyem ikonisk. >>