For min egen del var det Hell Hath No Fury av Clipse, og Fishscale av Ghostface Killah i fjor, før det Be av Common og litt lenger før det Quality av Talib Kweli. Det er nok noen som føler min personlig kanon her, er helt forrykt, men dem om det. Plata jeg nå skal føre til denne lista, er Desire av Pharoahe Monch.
Herregud, for ei plate!

Pharoahe Monch startet på tidlig 90-tall sammen med sin partner Prince Poetry og snekret intrikate og intelligente rap-tekster i gruppa de kalte Organized Konfusion. Etter å ha gitt ut en del singler slapp han sitt første soloalbum Internal Affairs i '99 til gode kritikker, og sementerte sitt gode navn og rykte i undergrunns-rapen.

Nå har det gått åtte år siden sist mannen gav oss et album, og det har virkelig vært verdt å vente på. Desire starter med en 30-sekunders gospelåpning før den dundrer over i den fantastiske Free. Videre til tittellåta Desire, hvor han har fått med Showtyme på en soullåt med pumpende rap over. Gjestelista inneholder både blåsebandet Tower of Power, Mela Machinko og Erykah Badu. Dette er intelligent samfunnskritisk hip hop, breddfull av soul og funk. Dette er så fengende at hvis du ikke tar deg selv i å danse/digge/tromme takten, sitter du antakeligvis lenket til rullestol og må innta dagens måltider gjennom sugerør.

Hva venter du på? Slutt å lese og løp ut og kjøp! Dette må du ha liggende i CD-spilleren utover høsten.

9/10