”Start the Show” er det metaforiske forklarende introsporet som både er en jævla fet låt, og åpner ballet på Common’s ”Finding Forever” Helt siden starten av 90-tallet har han vært et symbol på kvalitetsmusikk. Selv om han fikk litt pepper av hip hop fansen for den kritikerroste ”Electic Circus”, har han alltid levert varene med sine gode tekster og upåklagelige flow og stemme. Man kan alltid stole på Common.

Akkurat som på forrige skiva ”Be” er det Kanye West som står bak roret, resultatet er ikke mindre enn fantastisk. Den nevnte ”Start the Show” har en fengende beat, som får selv den mest hip hop hatende punkrocker til å nikke hode forsiktig i takt. En tøff og gateaktig sak, der Common på stødig forklarer alle svake rappere hvem som er sjefen. I det låta fader ut, står singelen ”The People” klar for dyst, og innleder en låtparade som garantert tar seieren hjem. Singelen er en herlig låt, med chill beat og den Chicagofødte rapperen i storform. Den lyttevennlige og koselige melodien på ”Driving Me Wild”, er også gjestet av Lilly Allen. Stemmen hennes er også en del av beaten, noe som gjør det ekstra kult, men den er kanskje litt vel sukkersøt for min smak.

Et av de to råeste sluttproduktene på ”Finding Forever” finner man som lytter raskt som de to perlene ”Southside” og ”The Game”. På førstnevnte dukker også produsenten og Chicagokompis Kanye opp. De to rapper i frem og tilbake stil gjennom hele låten, og topper hverandre med flow på flow, fett refreng og et glimrende tilskudd på plata. Dette er den type låt man bare vet vil funke live på scenen. Pulsen rekker så vidt å falle, i det ”The Game” stjeler oppmerksomheten, spesielt hvis du har et anlegg med fet bass. Hard, og tung beat med en filtra blåseinstrument element som går over. Herlig. Mannen med mikrofonen skuffer heller ikke, og leverer en skuddsikker flow som alltid.

Videre utover albumet faller intensiteten og en litt mer soulinspirert avslutning tar form. Spesielt på D’Angelo gjestede ”So Far To Go”. Han kjører en litt slapp politisk vending, med en verdens-problem-løsende nerve på låter som ”Black Maybe” med rapperen Bilal og ”Forever Begins”. Men han skal få lov til å tone det ned litt etter en så heftig start, det blir som å ta seg en sigg etter en runde med det motsatte kjønn. Han får lov til alt egentlig så lenge albumet er så gjennomført og bra. Common er og blir en rapper i verdensklasse, med smarte tekster og en flow som få kan måle seg med. Kanskje det kuleste med Common, er faktisk rett og slett stemmen hans. Den er så ren og slagkraftig, at selv om han rapper om å kveile inn en hageslange blir det kult. Er du et hip hop hode så håper jeg du allerede var på vei til platasjappa havveis i artikkelen, er du skeptisk burde du uansett sjekke det ut. Løp og kjøp eller last det ned ulovlig ved siden av den nye Simpsonsfilmen, bare hør det.

9/10



Common på Myspace