Rilo Kiley er et indie-pop som prøver å få bedre innpass hos den allmenne platekjøper.Dette er den andre plata de gir ut under Warner Music-paraplyen, og man kan vel strengt talt ikke kalle dem et indieband lenger, ikke at det egentlig spiller noen rolle, men la oss fra nå av bare kalle dem et popband. Og på denne platen svinger man seg fra den ene popperlen til den andre, i de seks første spora... Etter det stuper det til de dypeste avgrunner.

Åpningslåta er en flott sang med fløyelsmykt refreng, videre går det til den Kate Bush-aktige Close Call, etter dette er vi innom ABBA og andre popstorheter. Dette er selvfølgelig Rilo Kiley som synger og spiller her, men de har tydelig latt seg inspirere. Men så altså nedturen. Låta Dejalo er ikke forferdelig, den har noe sjarmerende Gloria Estefansk over seg, men den grusomme spanske diksjonen til Jenny Lewis får det til å gå kaldt nedover ryggen på meg. Det er også noe ved låta Smoke Detector som vrir meg i puppen, uten at jeg helt greier å sette fingeren på det. Ellers er det et par likegyldige låter her som verken drar meg i den ene eller andre retningen. I løpet av Under the Blacklights 37 minutter og 32 sekunder beveger den seg fra fantastisk til likgyldighet til å være helt horribel. Et litt strengere utvalg av låter, samt et lite spanskkurs til frøken Lewis er virkelig på sin plass.

Dette kommer muligens til å bli Rilo Kiley sitt komersielle gjennombrudd, og det er ikke ufortjent. Her er det mye god popmusikk, men en EP hadde kanskje vært et bedre format med dette låtmaterialet.

5/10