Infidels Forever fra Follo har spilt sammen i over ti år, og er selvutnevnte pionerer. I presseskrivet sitt hevder de å ha banet vei for andre Follo-band som Rumble In Rhodos, Blind Archery Club, Insense og Angora Static. De holder heller ikke tilbake når de sammenligner seg med andre. Band som Interpol, Iron Maiden og Motörhead nevnes (”Denne skiva låter som om Interpol skulle hatt seg med Iron Maiden, ljugd om det til Lemmy og fått juling etterpå”). I det hele tatt fungerer presseskrivet som et forum for massiv name-droppping.

”Lightweights” er bandets andre fullengder. I likhet med samtlige av deres tidligere utgivelser, er denne også gitt ut på Mas-Kina Recordings. Selv om bandets lydbilde har forandret seg minimalt siden debutplaten ”Like A Thief In The Night”, merkes det at en erfaren musiker som Anders Gjesti (El Caco) har produsert.

Det starter bra. Gitarene på åpningssporet ”Death To All” er indie-inspirerte og på et herlig vis ”skrudde”. Lars Kristensens vokal er sliten av sigaretter og whisky. Fett nok det. I ca. et minutt! Så blir det masete, sytete og anmassende. Låtene glir inn i hverandre, og det ender med å låte meget likt. Drøyt likt. De eneste kuttene som skiller seg ut er den rotete og malplasserte ”Boredom Scars” og ”Blessings of Panphobia”. Sistenevnte er en direkte flau gothballade, type finske To/Die/For. Ingen av disse hører hjemme noen sted.

”Lightweights” kunne glatt blitt en fin EP, men dette materialet holder på ingen måte til en fullengder. Infidels Forever var muligens et friskt pust for 4 år siden, men nå lukter det bare surt. Det finnes haugevis av unge norske og ekstremt lovende indie/hardcore-band der ute. Se heller opp for kommende utgivelser fra Sigh & Explode, Kambodsja eller The Box of Mothers!

3/10

Infidels Forever på MySpace