Opeth er unike. Opeth er det eneste virkelig komplekse death metalbandet som har klart å spille inn plater oss menneskelige måper av. Ved å trekke inn elementer av jazz, progressiv rock, blues og folkemusikk har de skapt en utrolig original affære på platene sine. Her ligger elementer av Pink Floyd og Jehtro Tull. Vi snakker det eneste bandet som kan gå fra knallhard death metal til singer/songwriter på noen få sekunder. Skjønner du?

Etter å ha gitt ut åtte studioalbum (det niende kommer i 2008) og to dvd'er er det kanskje på tide at Opeth kommer med en live fullengder på plate, vil noen si. Fansen har ventet lenge på dette, et album der man faktisk kan oppleve en konsert fra de energiske svenskene, for de som da allerede ikke har vært på en (og så klart også de som har).
På en annen side er energien fra livekonserter ekstremt vanskelig å overføre til plate, og de aller fleste band klarer det bare middels. På en tredje side er konserten fra The Camden Roundhouse i London nærmest perfekt lyd og stemning på. Det er ikke til å forstå hvordan det kunne bli gjort annerledes, når det først skulle gjøres. Mikael Åkerfeldts presentasjoner mellom sangene øser opp publikum og forbereder lytteren på en helt spesiell opplevelse hver gang han ydmykt proklamerer med en mørk og dyster røst: "Please enjoy this one."

Roundhouse Tapes åpner med et gjenkjennelig gledesbrøl á la Mikael Åkerfeldt, låta "When" (My Arms, Your Hearse). Låta hopper fra de ekstremt harde versene, til de sære instrumentale mellomspillene til de deilige, myke frasene og er et musikkstykke av de sjeldne. Glem Grieg og Sæverud - her har vi noen som kan å lage et skikkelig musikalsk verk!
Ikke overraskende gjelder dette for omlag hele plata. Hver sang er så dyp, så unik stemning på at det ikke er mulig å gjøre annet enn å bare lytte.
"Ghost of Perdition" stikker seg fram som det store, vulkanske høydepunktet. Aldri har begrepet symfonisk metal (kanskje er det ikke et mye brukt begrep. Det funker uansett strålende her!) stått slik til sin rett.
"Den andre delen av Opeth" - altså den pusemyke delen kommer også godt frem i The Roundhouse Tapes. Både "Windowpane" og "Face of Melinda" er stemningsfulle og vakre låter som man nesten kan felle en tåre eller to til. Sistnevnte fronter virkelig stemmeregisteret til vokalist Mikael, som er i største grad imponerende.
Et annet pluss er låtmaterialet, som representerer mye av det Opeth har gjort opp gjennom årene. Låtene er plukket fra alle studioplatene (overraskende nok også den aller første) unntatt "Deliverance" (2002).

Skal man trekke frem noe negativt ved utgivelsen må det være at den kanskje kan passe best for kjennere. Så dyp musikk er ikke utelukkende for alle, og da kan musikken virke en smule overveldende. Ser man på den andre veien, kan det også være lytteren det da kanskje er noe feil med.

"The Roundhouse Tapes" er et komplett must for alle som er det minste interessert i metal eller heavy rock, men den appellerer også til fans av mange andre musikkgrener. Nesten uansett hva du hører på er det mulig å kjenne seg igjen i noe i Opeths storslåtte verker. Hør - og nyt!

9/10