Hva skal man tro når man hører at en artist gir bort den nyeste platen gratis? Skal man ta det som et modig forsøk på å nå ut gjennom nye kanaler? Eller som stilltiende aksept for at de beste dagene er over?

Radiohead la sin siste ut over internet hvor fansen selv kunne bestemme hvor mye å betale. Prince Rogers Nelson, eller The Artist Formerly Known As Prince, ga Planet Earth bort med The Daily Mail tidligere i år, og Paul McCartneys Memory Almost Full ble utgitt av Starbucks.

En stor dose skepsis er ikke til å unngå når man hører at Ray Davies, en av britisk musikkhistories absolutt største låtskrivere, skal distribuere Working Mans Café som en gratis-CD med The Sunday Times. Hvor mye The Kinks tidligere låtskriver fikk vites ei, men det høres unektelig logisk at musikken til en falmende britisk storhet skal gis bort som en pakkegave med en annen.

Nuvel. Spørsmålet er om låtene til mannen bak evigunge sanger som You Really Got Me og Waterloo Sunshine holder mål i hans sjette tiår. Og litt forventninger har man, ettersom Davies før virkelig skilte seg ut fra hveten med hans bitende, observerende lyrikk og herlige beskrivelser av engelsk hverdagsliv. Dessverre er det er bare å konkludere at Davies har intet nytt å formidle, musikalsk eller lyrisk.

Sangene holder mål, men intet mer. Få fester seg positivt til hjernebarken, og flere legger igjen en flau smak. På No One Listens nevner han både president Bush, Dalai Lama og Kofi Annan, og på Peace in Our Time synger han ”All we deserve is some peace in our time / Unconditional love is better / Peace in our time”. En vakker tanke, men Bob Dylan er det ei.

Musikalsk byr det få overraskelser. Det høres til tider unektelig Kinks-aktig ut, bare med bedre produksjon, og dertil mer pregløst. Profesjonelt, men akk så formulaisk. Selv om Davies er nå 63, og har begynt en forutsigbar forherligelse av fortiden som sikkert hadde gremmet ham selv da han var purung rockestjerne i Swingin’ London, trenger vel ikke musikken være så kjedelig.

Det er jo hyggelig at han holder koken fortsatt, og live er det sikkert et enda triveligere gjensyn, ettersom han visstnok fortsatt spiller mest Kinks-låter. Men dette er nok en innrømmelse at det nye materialet blekner hen mot mesterverk som The Kinks and the Villlage Green Preservation Society. Ingen overraskelse det, men et par lekkerbiskener av noen låter må det være lov til å forvente.

3/10