Med Håkan Hellstrøm-produsent Bjørn Olsson i mikseboksen, Beatles som inspirasjon og tre langspillere gitt ut på fem, år satt Mando Diao seg ned og skulle spille inn et nytt album. En stund, mye gitar, strykeinstrumenter og litt basstromme senere kom Never seen the light of day ut i dagen. En liten plate med mye fint i.

Mando Diao har tidligere fått mye ros for sitt siste album "Ode to Ochrasy". Oppfølgeren når ikke helt opp under det nokså høye taket, men det er ikke langt ifra! De elleve låtene på skiva kan alle oppleves som nydelig nostalgiske. Vokalist Björn Dixgård trekker Win Butler-baserte tanker til de små grå og det lette folkestrykearrangementet i bakgrunnen legger et solid grunnlag for resten av det til tider meget gode kompet. Dette er søte, små låter som fremstår sympatisk, melodisk, gjerne med handling spunnet om triste og sentimentale temaer.

Never seen the light of day varer bare i cirkus førti minutter, men på denne tiden viser Mando Diao at det er plass til mye fin musikk.
Plata smeller til med fengende strykerytmer og ompa-ompa-trommer i "If I don't live today, then I might be here tomorrow". Ikke mer enn snaue to minutter varer denne før den blir oppfulgt av et av platas høydepunkter, tittellåta "Never seen the light of day". Verdt grunkene er også "Mexican Hardcore", "Macadam Cowboy" og "Train of Fire". "One Blood" stikker seg også ut som et (nokså eksentrisk) høydepunkt, et småtøft verk med vokal som spytter ut harde, rytmiske monologer i versene. Kalaset avslutter med en åtte minutter lang, la oss kalle det, instrumental. Det er vakkert, det er enda en gang nostalgisk og det er motpolen til resten av plata.

Selv med noen flotte låter som stikker seg ut kan alt se ut til å gli over i hverandre og på den måten bli middelmålig. Mando Diao spiller alt med begavelse men uten genialitet eller nyskapelse. Liker du glad, eller kanskje trist Beatles-poprock som er lett å høre på, er Never seen the light of day absolutt noe for deg.


8/10