To år har gått siden en samlet musikkpresse bortimot genierklærte Devendra Banhart og albumet Cripple Crow. Han rett og slett overrasket verden med sin psykedeliske, freaka og hippieaktige indie-folk, og albumet ble kåret til et av de beste som ble utgitt i 2005. Med bakgrunn i dette ble det selvfølgelig skapt store forventninger til årets oppfølger, Smokey Rolls Down Thunder Canyon, Devendras femte studioalbum.

Og det er ikke småtteri han kommer med denne gangen heller. Albumet er proppfullt av freaka, hippielignende og nesten litt krevende indiefolk-låter, akkurat som sin forgjenger. Greit nok at det er seks færre låter på denne utgivelsen i forhold til den forrige, men dette har Devendra tatt igjen på lengden på låtene. Samtidig har Devendra benyttet flere instrumenter og eksperimentert mer på Smokey Rolls Down Thunder Canyon, noe som har ført til at albumet har et mer utfyllende lydbilde enn tidligere utgivelser, og dermed kan virke mer tilgjengelig for alle. Men, på grunn av eksperimentering av sjangrer, kan det på samme måte virke mer fjernt. For det er knapt en sjanger som står utenfor dette albumet, her finner man folk, indie, rock, samba, bossanova, doo-wop og så videre.

Uansett så begynner platen fint og rolig med ”Cristobal”, en låt hvor Devendra har fått hjelp av skuespilleren Gael Garcia Bernal (mest kjent for å portrettere Che Guevara i filmen Motorsykkeldagbøkene). En lovende begynnelse. Og Devendra klarer å opprettholde denne standarden en stund utover i albumet, med det største høyepunktet i den rocka åtteminutterslåten ”Seahorses”. Men også den nesten like rocka (men på en mer dempet måte) låten ”Bad Girl” og Strokes-aktige ”Tonada Yanomaminista” er blant høydepunktene.

Dessverre mister platen for en periode en del av sin interesse etter sistenevnte låt. Låtene er for så vidt fortsatt gode, samtidig som de er litt kjedelige. Man begynner nærmest å tenke på andre ting mens man hører Devendra svakt i bakgrunnen, men uten å egentlig legge merke til han.

Men Devendra Banhart er heldigvis en musiker som klarer å snu det litt kjedelige mot noe interessant igjen. For slutten inneholder albumets aller vakreste perler, med ”Freely” og avslutningslåten ”My Dearest Friend” i spissen, og pianoballaden ”I Remember” like bak. Himmelsk! Rett og slett Devendra på sitt skjøreste og vakreste.

Det skal litt til å klare å følge opp en kritikerrost utgivelse. Selv med hjelp fra allerede nevnte Bernal, samt Chris Robinson fra The Black Crowes, Nick Valensi fra The Strokes og Rodrigo Amarante fra Los Hermanos. Det største ankerpunktet med Smokey Rolls Down Thunder Canyon er at albumet blir litt i lengste laget. Det hadde ikke skadet om Devendra hadde fjernet noen av de mer anonyme låtene fra midtpartiet. Men likevel er det veldig høy klasse over låtene der han virkelig treffer, noe han heldigvis gjør flere ganger.

7/10

Devendra Banhart på Myspace