Et dårlig førsteinntrykk kan være vanskelig å rette opp, og All That And A Bag Of Chips debutplate, Kitschrock, sliter fra første stund. Førstesingelen Take Me To Your Leader er første spor av platen, og er en enerverende og bombastisk dose, ja, kitschrock. Beskrivende, men i dette tilfellet akk så sjarmløst.

At pressekrivet som følger med platen beskriver ATAABOCs konsert på John Dee på Øyanatten 2007 som et ”hvor-var-du-når” øyeblikk gjør ikke førsteinntrykket noe bedre. Vi som var der husker kanskje vagt at ATAABOC varmet opp for Shout Out Louds (sans Bebban Stenborg) og fungerte greit som litt masete bakgrunnslyd på et halvfullt John Dee mens folk fylte opp ølmagen i påvente av at svenskene og skottene The Twilight Sad. Hvis dette var et ”hvor-var-du-når” øyeblikk for ATAABOC, er en dårlig konsert kanskje som et smertefullt tannlegebesøk å regne.

Likevel, hvis man legger fra seg de første fordommene, er det lyspunkt å skimte på Kitschrock. Tidvis er det riktig så melodiøst, og langt ifra like slitsomt som det er på førstesingelen. Fjerdesporet Poet er direkte catchy, hvis man klarer å ignorere fjortispoesien av refrenget ”I’m a poet and I know it.” Faktisk, hvis man føler litt velvilje, kan man kanskje beskrive sangene på Kitschrock som gull og gråstein. Men gråstein finnes det nok av her.

Energi er vel og bra, så lenge det er en viss mening med det, men noen av sangene blir ofte ufokuserte og kjedelige. En fravær av både originalitet og fikse musikalske krumspring gjør platen forutsigbar, og selv om bandet formaner om at ”kitschrock seeks intensity, not originality” betyr det ikke at de to er som Palestina og Israel, uten beviselige evne til å eksistere ved siden av hverandre.

All That And A Bag Of Chips kommer ikke til å vinne noen Spellemanpriser eller headline Øyafestivalen med det første, men hvis de kan legge mer trykk på de mer catchy melodiene når de spiller live, og få mer ut av sceneelskende og lærbuksebekledde sanger Francis Young, kan man ønske dem hjertelig velkomne til Norges yrende musikkliv, og håpe andreskiven vil vise litt mer av den svette intensiteten de tydeligvis higer etter. Kitschrock høres unektelig morsomt ut, men dette blir altfor ofte klisjerock for at man kan trekke frem for mange lovord.

4/10