Hva er det med Canada for tiden? Hvis man hiver en stein i Montreal, Toronto eller Vancouver er det antakeligvis vanskelig å unngå å treffe et medlem av et lovende indieband som har blitt hypet av Pitchfork eller Stereogum. Snart er nok indiemusikere en enda større eksportvare enn lønnesirup og hockeyspillere. Robin Williams sa en gang at Canada var som en gretten loftleilighet over feststemte USA, men i det siste er det veldig klart at det er i lønnebladlandet at det er ting som skjer.

Land of Talk er fra Montreal, samme by som har sjenerøst nok gitt verden Arcade Fire, men bortsett fra geografien er likhetene få. Sangerinne og låtskriver Elizabeth Powell minner mye om chanteuses som Emily Haines og Chan Marshall, og har, nesten selvsagt, en fortid som singer-songwriter i hjembyen.

Land of Talk står for en langt mer intens, tyngre indierock enn det man er vant til å høre fra Canada, og for alle som kanskje blir litt lei av eksperimentering og lydjokkingen til band som Broken Social Scene, vil Land of Talk kanskje være en lettere introduksjon til hva som beveger seg i det store landet. På Land of Talks Applause Cheer Boo Hiss blir Powells stemme utfordret av en langt tøffere, mer muskuløs lyd,. Lydbildet minner litt om Stellastarr* men med en sartere, melankolsk kvinnevokal som elegant komplementerer de relativt fullblodige gitarriffene.

Men alt som glimrer er ikke gull. Applause Cheer Boo Hiss glimrer så absolutt, men det gjør også fraværet av de store låtene Platen er jevnt over god, uten å kunne heve seg de nødvendige hakkene for at man tyr til de virkelige store superlativene. Et album trenger ikke en kommersiell hit for å være et artistisk tour de force, men det hjelper om noen sanger virkelig biter seg fast og blir satt på repeat på ipoden.

Close, but no cigar, som man hadde sagt i Montreal.

7/10