Det er ingen tvil om at Island skylder mye av sitt musikalske rykte til Sigur Rós. Sammen med Múm (som på tross av en heller dårlig sisteplate forsatt står sterkt og originalt plantet i elektronikahistorien) står de for en verdensforsyning av sær, vakker og melankolsk progrock blandet med elektronika. De fire medlemmene Jónsi Birgisson, Kjartan Sveinsson, Georg Hólm og Orri Páll Dýrason har gjennom Sigur Rós' historie skapt et herlig sært lydbilde og image. På plata "( )" (2002) er alle låtene skrevet på vónlenska (hopelandish/håplensk), et språk på delvis engelsk, delvis islandsk, men hovedsaklig oppfunnet av vokalist/gitarist Jónsi. Når sistnevnte spiller gitar, gjør han det med cellobue. Faktorer finnes i utall rundt Sigur Rós' særegenhet.
Fem plater er siden 1997 gitt ut. Fallhøyden er stor når Sigur Rós nå gir ut et dobbelt album med en en akkustisk skive og en elektrisk med tidligere uutgitte låter (med unntak av Hafsól, b-side på Hóppipolla singel). Særlig med de legendariske platene "Takk.." og "Agætis Byrjun" (en bra begynnelse) ute skal det en nokså respektabel dose islandsk sjarm for å imponere. Da er spørsmålet; er det virkelig mulig, med en akkustisk live- og resteskive når man heter Sigur Rós?

Svaret er opplagt nei. På første skive, "Heim", kler islenderne seg nakne ved å hovedsaklig bruke trommer, akkustiske gitarer og en fremtredende strykekvartett som komp. Man kan forestille seg et islandsk landskap, bart og tørt, vindherjet, vakkert og grått. De melankolske tonene og Jónsis flytende vokal passer som hånd i hanske i dette bildet. Men så skal man stå og stirre på dette landskapet i trettifem minutter. Da får man etterhvert nok, mer enn nok. Samme inntrykk gir "Heim". Jo, nydelige, perlefine låter med den melankolske, svevende stemningen, men etter som tiden går og det ikke kommer noe fremtredende blir man trøtt i beina og lei av utsikten.
Det er likevel et godt utvalg låter Sigur Rós har satt sammen her. Både "Staralfur" (stirrende alv) og "Ágætis Byrjun" er utrolig vakre, men gåsehuden uteblir.

Over til den elektriske delen av pata, "Hvarf" (bortkommet, men kan også bety havn). Det er ingen ny parol progrockerne kommer med her, til tross for gode låter. "I Gær" har den beste introen, åpner med et xylofonriff noe i retning det man hører på slutten av mer kjente Glósóli, smeller til med tunge gitarer som avtar til fordel for Jónsis vokal, som driver frem som en seilbåt på opprørt hav.
Det er "Hafsól" (den-Sigur-Rós-låta-der-bassisten-spiller-med-trommestikke) som tar seg best ut og også denne som avslutter albumet. Den mystiske sfæren er til å ta og føle på med de rytmiske basstonene som går igjen gjennom hele låta. Nydelige "Von" er også verdt kjøpet, men bandet kunne spart seg å legge sporet også på den akkustiske plata.

Hvarf-Heim er ikke et absolutt must for andre enn Sigur Rós-fans, men albumet, og da spesielt "Heim" egner seg fint som såkalt "bakgrunnsmusikk". Det er vel kanskje derfor så mange filmer bruker Sigur Rós i soundtracket; ofte er det ikke noe veldig fremtredende i musikken, men helhetsinntrykket er stemningsfullt, vakkert og dypt.

6/10