Cat Power, har siden mesterverket The Greatest i 2006 måtte se indiestjernen sin ufordret av andre sarte kvinnestemmer, som Leslie Feist, så det var absolutt på tide at Chan Marshall, aka Cat Power, sendte en påminnelse for hvorfor hun inspirerer nær fanatisme hos mange musikkelskere.

Bare synd det måtte bli en coverplate, ved det noe uinspirerte navnet Jukebox.

Å gi ut en coverplate er intet nytt for Cat Power, som kom med The Covers Album i 2000, men det er likevel synd at hun ikke tok seg bryet med å komme med mer orginalt materiale, to år etter The Greatest kom på platehyllene. Bare Song to Bobby, en finfin hyllest til barndomshelten Bob Dylan, er helt ny.

Men Cat Power er en artist som liker å overraske, og Jukebox åpner friskt i det henseende med New York, New York, først fremført av Liza Minelli, og Hank Williams Rambling (Wo)man. Og her får stemmen til Cat Power lov til å virkelig juve. Den sarte stemmen fra skiver som You Are Free og The Greatest er blitt modnere og kraftigere. Hun synger seg gjennom de tolv sangene med familiær melankoli, men på mange måter virker det som om en mer selvsikker og scenevant Chan Marshall som nå får skinne gjennom.

Tross den interessante, jazz-aktige åpning er Jukebox klart bedre når Cat Power vender tilbake til røttene. Både Metal Heart, som først var å høres på Powers Moon Pix i 1998, og Lee Claytons Silver Stallion er vakre, melankolske mesterverk. Platen taper seg litt når hun senere begir seg ut med mer “rocka” countrysanger, men den siste låten, en cover av Joni Mitchells Blue, er ikke noe å kimse av.

Jukebox er alikevel intet fremskritt for Cat Power, snarere et respektabelt påbygg på en allerede formidabel platehistorie. Et must for blodfans, men hvor er de nye sangene?

7/10