Det er et dristig trekk å gi ut filmmusikk på plate. Det skal mye til for at musikk som er laget for å synkronisere med filmscener, fungerer på egen hånd. John Erik Kaada er imidlertid en mann som har forstått dette med å lage musikk til filmer. Soundtracket til O'Horten er intet mindre enn det trettende han har stått for, men hvorvidt det fungerer utenfor kinosalens vegger kan man klassifisere som relativt.
Kaada's musikalske bakgrunn er nesten til å få bakoversveis av. Ikke fordi alt han har gjort nødvendigvis er fantastisk, heller fordi det må være umulig å definere mannens karakteristiske stil.

Musikken til O'Horten derimot, passer som hånd i hanske til filmen. Musikk det kanskje kan være tungt å høre på i ensom sammenheng, for å forstå kompleksiteten i det må man virkelig høre på. Ikke innovativt, men helhetlig. De drivende fiolinene, den genialt enkle pianoklimpringen, mandolinen og en stor mengde av Kaadas intrikate, elektroniske instrumenter gjør dette til en fint, komplekst verk. Catchy, men ikke kommersielt.
Platas tema kommer frem allerede i første låt, “Blindekjøring”, og fortsetter, denne gang i sterkere grad, i “Hardangervidda”. Det fremstår som platas kanskje sterkeste spor, originalt og vakkert. En kan nesten se Bernt Hamers pensjonister skli fremover på isen. Mot slutten av låta brekker kanskje noen lårbenet idet sangens høydepunkt trer frem, med hele pakka samlet, strykerne, gitaren, bassen og tilstedeværelsen av nostalgi.
Hele plata har dette spesielle, originale preget, men svakheter dukker riktignok opp, som foreksempel i “Du liker tulipaner” eller “Nordahl”. Det kan bli litt kjedelig å høre på i lengden.

Man skal være passe ekspert for å trekke paralleller mellom låtene og låtnavnene. “Jeg har ikke vært ute og reist, altså”, har tilsynelatende ingenting med de sære klokkespill- og mandolin-soloene å gjøre. Men det er jo det som gjør hele greia så herlig sært.
En annen godbit er “Molly”, med en innledning trukket rett ut fra Mario Carts' spillmusikk. Låta er som en konfekteske. Plutselig dukker det opp en harpe, en fiolin, et klokkespill, en klappesolo. Hvem andre enn fantastisk snodige Kaada kunne egentlig ha laget dette?

O'Horten hadde kanskje ikke vært i nærheten så bra som det den har fått kreditt for, om det ikke var for Kaada's musikk. Når musikken blir stablet på beina på egenhånd, fungerer den ikke fullt så godt. Godt, riktignok, men bedre om et par pensjonister og en lokfører som stod ved en skillevei i livet hadde fulgt med.

7/10