Siden 80-årene og Ahas storhetstid med blek denim og stort hår er det sjeldent norsk musikk har slått gjennom utenfor landegrensene våre, med to hederlige unntak - metall og elektonika.

I bayerdunstende metallbarer i Aachen eller stakikkbegjerdede amerikanske forstadsbyer har norsk metallmusikk lenge vært dagligdags tale, og Kruder Dorfmeister, Pleasure og Telle Records ble det hvisket om i London, Paris og Berlin mens Idol-Ali fortsatt gikk på barnehagen.

Derfor er det hyggelig å ønske elektronikaveteran Ugress hjertelig velkommen tilbake med Unicorn, hans første “long player” på tre år.

Ugress, eller Gisle Martens Meyer som moren hans antageligvis fortsatt kaller ham, har likevel ikke ligget på latsiden de siste årene. Han har gitt ut fire gratis EPer, komponert film og tv-musikk, og startet sitt eget plateselskap, Uncanny Planet. Men har aktiviteten gått ut over kvaliteten?

Det er utvilsomt mye blankpolert og velprodusert elektromoro på Unicorn. Låtvariasjonen er overraskende stor, selv tatt i betraktning at Ugress har tidligere tatt grep om alt fra tysk minimalisme og Bhangra. Det overordnete fokuset på Unicorn er pop, men låtene spenner fra pseudo-elektrometall på Evil Jeans og blaxpoitation-funk på Harakiri Martini. Det er lite her som tyder på at Meyer har blitt en musikksnobb med alderen, og Unicorn kunne nesten glidd like lett inn på et fjortisværelse som et dunkelt whiskeydrikkende nachspiel.

Men selv om popglede er ikke å forakte, er det en del svakheter som trekker ned. Elektronika er ikke akkurat kjent for Shakespearianske tekster, men på noen låter blir det nesten for banalt. “Fire, fire! I’m going to take you higher, higher!” er helt der oppe med “Hey baby” og andre overbrukte klisjeer som burde være reservert ABBA-Teens eller DJ-Otsi. Ugress står visstnok ikke for tekstene, men må ta ansvaret for at ellers utmerkede gjestesangere som Heidi Marie Vestrheim og Christine Litle ikke akkurat er Leonard Cohen. Tidvis blir det også litt for “poppy”, som på The Ultimate Fix, som høres ut som en middelmådig James Bond-sang.

Ugress er uten tvil en utrolig dyktig fyr, men summa sumarum er Unicorn likevel litt på-stedet-hvil. Lett å like, men lett å glemme.

6/10