Saturnalia. Det eldgamle, hedenske ritualet der hersker og slave bytter rolle for en kveld. Ganske representativt for en plate der mesterne av dyster rock, Mark Lanegan (Screaming Trees, QOTSA) og Greg Dulli (Afghan Whigs), saumfarer hodene sine og kommer opp med det aller mørkeste og dystreste som finnes der inne. Det, i tillegg til to allerede skarpe rockehjerner, gjør en ganske så kompleks sak av en plate. For Dulli og Lanegan bytter ikke roller. De er begge herskere.

Saturnalia er et prosjekt som har ligget og ulmet i årevis, og det er nok mange som er passe spent på hva superhodene har kokt sammen. Alt i ett ligger det et enormt press på Lanegan og Dulli, som selv har uttalt at Saturnalia skal være et prosjekt der alt skal være nytt fra deres side. Ble resultatet noe lignende de hadde gjort før, skulle produktet gjøres fra starten av. Og det er, når sant skal sies, ikke noe dårlig utgangspunkt.

Om ikke dysterheten har grepet deg fra et nedtrykkende og forblåst platecover, blir man tvunget tilbake til sjelens mer dunkle avkroker allerede i første spor, “The Stations”. Mark Lanegans' grovkornede whiskystemme høres ut som den kommer rett fra krigen, noe den også gjør om man ser på det litt relativt. Etterhvert akkopagnert av Dulli, driver Lanegan låten frem og skaper et monster av en folkblues-inspirert låt. En virkelig storartet begynnelse som skal vise seg vanskelig å toppe etter at hele plata er spilt. Bemerket gjør seg likevel singelen “Idle Hands”, den mer neddempede og akkustiske “Who Will Lead Us?” og “All Misery / Flowers”, der Lanegans' brumming mishandler det psykedeliske kompet, Troy van Leeuwen's (QOTSA) karakteristiske, nesten steelaktige gitar og Dullis' drivende trommer. Stort, mørkt og deilig.

Saturnalia inneholder tolv gode låter, spunnet fra melodiøst til overraskende, neddempet til hardslående, men alle mørke og intense. Over alt finnes fine referanser til progrock og blues. Strør man på med mørke og melodiøse gitarer og alternativ rocks mest særegne vokal, kan rett og slett resultatet ikke slå særlig feil.

Verket viser Lanegan og Dulli fra sin dystreste side hittil, men alt er ispedd nok særegenhet og melodiøsitet til at det holder mål og vel så det. The Gutter Twins kommer skitne, råe og svarte fra rennesteinen – men de sikter mot stjernene.

8/10


The Gutter Twins på Myspace